18 brutte Grunnlovsparagrafer under etterkrigsoppgjøret (Rettsoppgjøret)

18 grunnlovsparagrafer som kunne ha bidratt til et annerledes oppgjør, hvis de var blitt fulgt.

Grunnlovsklipp1:I § 54 bestemtes at stortingsperiodene var 3 år. Det var grunnlovsmessig vedtatt to ganger å forlenge stortingsperioden til 4 år. Det ble imidlertid oppfattet nærmest som et statskupp at Stortinget av 1936 valgt for perioden 1936-39 forlenget sin egen periode, og utsatte valget til 1940 (senere til 1945). 17.januar 1940 stilte Sig. Jacobsen fra Samfunnspartiet spørsmål om Stortinget fortsatt var lovlig valgt. Var Stortinget ulovlig i 1940, var også regjeringen som utgikk fra den ulovlig.

2: §13 lyder : Kongen skal bo inden Riget og maa ikke uden Stortingets samtykke opholde sig udenfor Riget i længere end sex måneder ad gangen, med mindre han for sin Person vil have tabt Ret til Kronen.
Ut fra dette var Kongen (og regjeringen) gått av 7. desember 1940.

3: Det er blitt hevdet at regjeringen hadde fått en generalfullmakt av Stortinget på Elverum 9.4.1940. Elverum hadde på det tidspunkt ikke bystatus.             I §68står: Storthinget sammentræder i alminnelighed den første Søgnedag i October Maaned hvert aar i Rigets Hovedstad, medmindre Kongen paa Grund af overordentlige Omstændigheder, saa som fiendtlig Indfald eller smitsom Syge, dertil bestemmer en anden Kjøbstad i Riget. Saadan bestemmelse maa da betimelig bekjendtgjøres.
Ut fra dette var Stortinget ikke lovlig satt på Elverum. Møtet var heller ikke ”betimelig bekjendtgjordt”. Dessuten ble det ikke stemt over eller diskutert noe fullmaktsforslag. Stortingspresident Hambro var engstelig for at uavhengig representant Førre ville sette i gang en debatt. Det ble henvist til at Grunnloven allerede hadde en bestemmelse.

4: Grunnloven gir adgang til, men også begrensninger for på hvilke områder Regjeringen kan gi provisoriske anordninger. Slik lyder §17: Kongen kan give og ophæve anordninger, der angaae Handel, Told, Næringsveie og Politie; dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.
Grunnloven gir altså ingen anledning for regjeringen til å utforme straffelover.

5: En forutsetning for at Landssvikanordningen skulle kunne vedtas i etterhånd , noe som skjedde i 1947, var at Stortinget var sammensatt av representanter som var villige til det. Dette ble oppnådd ved to grunnlovsbrudd:  §52 sier: Stemmeret suspenderes ved offentlig Tiltale for strafbare Handlinger overensstemmende med, hvad derom i Lov bestemmes.

6: §53: Stemmeret tabes ved Domfældelse for strafbare Handlinger overenstemmende med, hvad derom i Lov bestemmes.
Sommeren 1945 ble 92803 ” mistenkte for Landssvik”, fratatt stemmeretten. Mens 2-300 000 tyskerarbeidere, som hadde bygget festningsverker og laget våpen for tyskerne, beholdt sin. Ap fikk i 1945 609348 stemmer, færre stemmer enn i 1936 da de fikk 618616, Det Norske Arbeiderparti fikk likevel absolutt flertall. (76 av 150 mandater/ stortingsrepresentanter).

AP           Stemmer  % av avgitte stemmer Mandater  Stemmer/mandat

1936        618 616                 42,51                    70                    8837

1945        609 348                 41,03                    76                    8017

7: §81 Alle Love udfærdiges* i Kongens Navn, under Norges Riges Segl, og i følgende Udtryk: ”Vi, N.N. gjøre vitterlig: at Os er bleven forelagt Storthingets Beslutning, af Dato saalydende : (Her følger Beslutningen). Thi have Vi antaget og bekræftet, ligesom Vi herved antage og bekræfte samme som Lov under vor Haand og Rigets Segl”. *Jfr lov om lovtidende 1.april 1876 §1.Norsk Lovtidend utgis for offentlig regning og skal inneholde: a: Grundlovsbestemmelser b. lover c. provisoriske anordninger og kunngjøring om opphevelser av slike anordninger. d. anordninger og bestemmelser som Kongen eller et regjeringsdepartement har gitt eller godkjent – når overtredelse kan medføre ansvar eller tap av rettigheter for privatfolk. De provisoriske anordninger var ukjente frem til frigjøringen for de fleste nordmenn, og i alle fall for de fleste medlemmer av Nasjonal Samling, som de i stor grad angikk. De fleste fanger sommeren 1945 svarte derfor på et skjema der de skulle oppgi det de eide og hvilke verv de hadde hatt. De var lagt opp til at de skulle fratas det de eide  og straffes for vervene.

8: § 96: a)Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. b)Pinligt forhør må ikke finde sted.
a)Det ble gjort lovlig å vedta forelegg på inntil et års fengsel. Oftest gjaldt det folk som var fengslet på tvilsomt grunnlag våren 1945. 3120 slike forelegg ble vedtatt. I tillegg ble kvinner med tyske kjærester straffet uten verken lov eller dom.
b)Det ble ikke slutt på pinlige forhør etter frigjøringen. Den siste jeg vet om som døde grunnet mishandling under forhør døde på Falstad 27.4.1946. Han nektet for å ha vært med i Rinnanbanden.

9: § 97 Ingen Lov maa gives tilbagevirkende kraft. Landssvikanordningen var lover med tilbakevirkende kraft.

10: § 99: Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa Vedkommende den Fængslede til ansvar. Se 8a.

11: §100: ” Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere enhver tilladte.” Det var ikke bare Nasjonal Samling som gikk til grunne i etterkrigstiden. Norges nazistiske parti, NNSAP(Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti), ble også glemt. Det gjaldt også Samfundspartiet. Det partiet var det eneste som stemte mot steriliseringslovene i 1934. Partiet nedla seg selv våren 1940, for ikke å komme under press fra tyskerne. Slik ble de ikke med på forslagene om å avsette Kongen sommeren 1940. I 1945 var partiet mot etterkrigsoppgjøret. De ble hindret i å stille til valg og lederen Bertram Dybvad Brochmann fikk  en streng landssvikdom for i likhet med mange andre i 1940 å ha kritisert at regjeringen forlot landet. Heller ikke han fikk svare på negativ omtale i media. Kritikk av etterkrigsoppgjøret ble nektet inntatt i avisene. Hvis man fant noe som ikke kunne bevises, ble hele skrift inndratt, og forfatteren kunne straffes. Dette gjaldt uansett forfatterens fortid. Et eksempel er O.H. Langeland, mil.orgleder i Oslo

Andre grunnlovsparagrafer som ble brutt under etterkrigsoppgjøret var:

12: §22: Embedsmænd kunne ikkun suspenderes af Kongen, og skulle da strax tiltales for Domstolene, men de maa ei, uden efter dom, afsættes.  Mange embetsmenn ble avsatt. De ble  nektet sin rett til lønn i suspensjonstiden.

13: §102: Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde. Våren 1945 ble mange hjem gjennomsøkt av menn med stengun uten ransakelsesordre. Mye forsvant.

14: §104: Jord- og boeslod kan i intet Tilfælde forbrydes.   Boten var ofte så stor at hjem og gård måtte forlates. Med tanke på Nasjonal Samlings nære samarbeid med «Bygdefolkets Krisehjelp» som arbeidet for å redde bønder fra tvangsauksjoner i mellomkrigstiden og at bønder flest ble gjeldfrie i løpet av okkupasjonstiden, blir det desto mer uforståelig.

15: §105: Fordrer Statens Tarv at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statscassen.

Provisorisk anordning av 9.3.1945 om behandling av fiendtlig eiendom/lov om fiendegods av 22.3.1946 gjorde at tyske statsborgere bosatt i Norge kunne erklæres som fiender og fratas all formue uten hensyn til når de kom til landet og uten erstatning.

16: §3: Den udøvende Magt er hos Kongen

17: §49: Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, der bestaar af to afdelinger, et Lagthing og et Odelsthing.

18: §88: Høiesteret dømmer i sidste Instans. Dog kunne Indskrænkninger i Adgangen til at erholde Høiesterets Afgjørelse bestemmes ved Lov.

Disse tre paragrafer representerer Grunnlovens prinsipp om tredeling av makten i Norge. Etter krigen og i etterkrigsoppgjøret bøyde Stortinget og Høyesterett seg etter regjeringens vilje. Det var mange tilfeller av rolleblanding. Eller med Einar Gerhardsens ord: «Noen av oss har snakket sammen».

I.C.Stridsklev