Frontsøstrene i Norges Røde Kors ble dømt s.710

Av barmhjertighetsgrunner meldte de seg frivillig til tjeneste ved fronten, utstyrt med klarering fra Norges Røde Kors. De pleiet venn som fiende. De arbeidet på forskjellige frontavsnitt, på førstebehandlingsstedene bak frontlinjene og i lasarettene lenger bak. Mor slutten av krigen ble de sendt til nødlasaretter i storbyene, og fikk sammen med sivilbefolkningen oppleve bomberedslene der. Flere falt, og det er god grunn til å minnes hva de gjenlevende frontsøstrene måtte gjennomgå etterpå, i sitt fedreland.

Ja, dette ble vel det mest groteske og avskyelige fra de dømmendes og fordømmendes side etter krigen. De unge kvinnene som gikk i tjeneste i det tyske Røde Kors, ble alle dømt for landssvik etter krigen. Det ble fengselsstraffer på rundt tre år for dem som fikk sine dommer tidlig etter frigjøringen, mens de som ble dømt noe senere slapp med litt mildere dommer.

I følge Genèvekonvensjonen for krigføring er Røde Kors en beskyttet hjelpeorganisasjon som kun har som oppgave å yte humanitær hjelp til nødlidende. I krig går dette hovedsakelig ut på å hjelpe syke og sårede. De som arbeider i Røde Kors, i barmhjertighetens tjeneste, skal være beskyttet av de stridende parter.

Mange av de frivillige norske frontsøstrene var blitt utstyrt med Røde Kors pass fra generalsekretær (og motstandsmann) Arnold Rørholt som ledet Norges Røde Kors både under og etter krigen. Men etter krigen var det ingen hjelp for frontsøstrene fra den kanten. Ledelsen var for feig til å gå ut med forsvar for de norske Røde Kors-søstrene i ”retten”. Norge var det eneste land som gikk til rettsforfølging og streng avstraffing av kvinner som hadde vært i barmhjertighetens tjeneste under krigen og ikke gjort noe galt!

De norske frontsøstrene ble ikke bare dømt til fengsel og tvangsarbeid. De ble også fradømt (frastjålet) det de måtte ha opptjent under tjenesten og det lille de ellers var eiere av.

Dette kom i tillegg til sjikaneringen, til bespottelsene og den oppkonstruerte forakten de ble utsatt for. Noen av dem har hevdet at de hadde det bedre innenfor enn utenfor murene på den tiden. Til tross for at det også innenfor var mye elendighet å berette om.

Søster Johannes historie s.712

I 1945 var barmhjertighet straffbart. Som utdannet Røde-Kors-søster meldte jeg meg i begynnelsen av krigen til tjeneste ved fronten. Jeg var ikke medlem av  NS og hadde heller ikke sympati for tyskerne , men mente det var min plikt å hjelpe sårede uten hensyn til politikk eller landegrenser.

Min mening ble respektert av mine overordnede på sykehuset, og av legene fikk jeg blomster og godord ved avreisen.

Jeg ble sendt til noen av de verste krigsavsnitt på Østfronten, og fikk fullt ut praktisere budene om barmhjertighet og menneskekjærlighet mot mennesker fra alle nasjoner.

I årevis pleiet jeg sårede tyskere, sovjetrussiske krigsfanger og frivillige fra mange land.

Fra skyttergravene ålet vi oss frem mellom kuler og granatild for å hente inn sårede som lå lidende i ingenmannsland, og om ikke dette hørte til søstrenes oppgaver følte vi det som en plikt å hjelpe våre mannlige sanitetere med denne hjerteskjærende jobb.

Jeg kunne ha skrevet bøker om mitt feltlasaretts innsats; om leger og pleiere som under kaotiske forhold sto på sin post i forsøket på å redde livet til sivile og uniformerte medmennesker. Jeg gjør det ikke, men beholder minnene for meg selv. Minner om helter som under Røde Kors-flagget falt i barmhjertighetens tjeneste.

Da krigen sluttet var restene av vårt feltlasarett innkvartert i en skole midt i Berlins ruisner. Uten nødvendig medisinsk utstyr hadde vi bare råd og trøstens ord å gi de tusener ulykkelige som kom til oss. Selv var vi uttært av sult og anstrengelser, men ga ikke opp da amerikanerne kom oss i møte og ba om at vi måtte fortsett hjelpen.

Mat og hjelpemidler ble skaffet til veie, og hånd i hånd med amerikanske Røde Kors-venner gikk vi på med fornyet kraft.

Da jeg en tid senere reiste hjem til Norge var det i bevisstheten om at jeg nå hadde gjort en innsats i den ånd også Norges Røde kors forfektet.

Jeg tok feil! Vårt hjemlige Røde Kors forrådte både meg og mine medsøstre. Da jeg ble dømt til seks måneders fengsel for landssvik ga ikke organisasjonen en lyd fra seg.

Her skulle min historie egentlig slutte, men la meg ta med denne godbit:

Et år etter oppholdet på Bredtvedt befant jeg meg på en av Amerikalinjens båter på veg til USA. Bort fra det land og folk jeg hadde elsket så høyt. I min bagasje lå pass og dessuten gode papirer fra en fremtredende amerikansk kirurg som jeg gjennom brev hadde fortalt om fredens redselsgjerninger i Norge.

Om bord i båten var en av mine naboer som gjorde turen til et helvete for meg ved å fortelle passasjerer og mannskap at jeg var landssviker. Det ble isfront, og naboen gjorde seg til talsmann for at jeg måtte nektes adgang til Amerika.

Selvsagt var jeg spent da skipet omsider kom frem, og min glede var ubeskrivelig da hjertefine amerikanske Røde Kors-søstre under muntre velkomstrop eskorterte meg ned landgangen.

Min nabo, derimot, måtte gjøre vendereis. Som kommunist var han uønsket i USA.

Reklamer