Slik skaffet NS mat til landet. Blehr-Backe-avtalen

Nasjonal Samlings kamp for å skaffe det norske folk mat og andre forsyninger under okkupasjonen er mer spennende og risikofylt enn den mest fantasifulle forfatter kunne finne på. Så dreide det seg da heller ikke om fantasier, men helt konkret om et folks redning fra nød og kanskje sultedød. Men kampen ble vunnet. I motsetning til hva folk stort sett tror, importerte Norge under okkupasjonstiden langt mer fra Tyskland enn vi eksporterte. NS-regjeringen greide å komme ut av krigen med en netto clearinggjeld til Tyskland på 8-900 millioner – etter dagens priser ville det dreid seg om hundre ganger så mye. Og dette er penger som NS direkte har spart Norge for – gjelden er selvfølgelig aldri betalt.

Det har vært vanlig å karakterisere NS-folk som viljeløse nikkedukker for tyskerne.

I Administrasjonsrådets tid og også så lenge ordningen med de kommisariske statsråder eksisterte, hadde Finansdepartementet, Forsyningsdepartementet og Departementet for Handel, Industri, Håndverk og Fiskeri vært under administrasjon av folk som ikke var NS. I denne tiden var det tyskeren senator Otte som hadde herredømmet over de to sistnevnte departementer, og tyskerne hadde norsk arbeidsliv, norsk produksjon og norsk næringsliv under sin kontroll. Den 1. februar 1942 ble Quislingregjeringen dannet, minister Blehr overtok og forholdet ble et helt annet. Senator Otte har etter krigen selv uttalt: » I september 1940 kunne jeg snakke om mitt ansvar. I februar 1942 var dette meg ikke mulig, for jeg var rådgiver, mens den norske regjering hadde ansvaret.»

Og hvordan forvaltet så NS-ministrene dette ansvar? Senator Otte sier det slik:» Alt i alt uhyre vanskeligheter, mot hvilke NS-ministrene kjempet innbitt, for å avverge ulemper for befolkningen og oppnå fordeler. Dertil kom at Tyskland bare ville gi de nødvendige råstoffer og næringsmidler mot tilsvarende motytelser og en langsom avvikling av clearingsaldoen, som var i Tysklands favør. Når tross dette situasjonen ble mestret, så er det en uhyre ytelse som ennå er av særlig betydning, idet man i dag anerkjenner, at dette land har lidt minst av alle krigførende land i Europa.

Nedbetaling av clearinggjelden med økte vareleveranser, forlangte tyskerne. Det som skjedde, var at Blehr i løpet av sin ministertid fra 1.2.1942 til 30.4.1944 klarte å øke gjelden til Tyskland med mellom 500 og 600 millioner kroner, dvs. at importen i denne tid langt oversteg eksporten.

Allerede få uker etter at han overtok, sto Blehr overfor en meget kritisk situasjon. Landet hadde bare brødmel for 43 dager, og den 18.3.1942 fikk han i tillegg melding om at 25 000 tonn korn som var lovet fra Hamburg, ikke ville bli levert. Mens Reichskommissar (Terboven) til da hadde nektet enhver direkte forbindelse mellom norske statsråder og den tyske regjering, tvang Blehr tyskerne til å skaffe ham et fly til Berlin, hvor han oppnådde å få en avtale med det tyske ministerium for næringsliv og ernæring, den såkalte Blehr-Backe-avtale, som effektivt sikret Norge rimelige forsyninger av korn og fett i resten av okkupasjonstiden.

Advertisements