Quisling slik han ble nektet fremstilt på utstillingen i Skien 2007-8

Forord

Quislingutstillingen 2007-08: Den sorte og den hvite Quisling. Gåtene Quisling.

Quislingutstillingen i Skien var planlagt siden 1999. Når utstillingsplanene vakte debatt,
skyldes det at planene (”Forprosjektet”) i utgangspunktet var noe annerledes. Det var planlagt
to synspunkt på Quisling; ikke bare den politisk korrekte sorte, men også det hvite bildet 
gjenlevende medlemmer av Nasjonal Samling og andre som kjente ham personlig har hatt av ham. 
Dette skulle ha blitt begynnelsen på en dialog som hittil er blitt hindret.
Så gikk regien over på andre hender. Konsulentene ble Arnfinn Moland og Odd-Bjørn Fure, mens 
Hans Fredrik Dahl ble uønsket som veileder. ”Den hvite Quisling”, gipsbysten av Wilhelm 
Rasmussen som jeg hentet fra et dødsbo i Nordland med tanke på utstillingen, ble nå uaktuell 
for utstillingen. Stort sett ble det bare plass til den sorte Quisling, slik at Gunnar Sønsteby
tilfreds kunne si: ”Hovedpoenget er å få fram at Quisling var en djevel av en nazist og det 
gjør denne utstillingen”.
Utstillingen nevner det alle visste i 1945, at Quisling hadde vært forsvarsminister og 
tidligere hjelpearbeider under Nansen og Folkeforbundet i Ukraina, og at han hadde hatt gode 
karakterer. Ellers blir Quisling tillagt all skyld for de følger 2. Verdenskrig fikk for Norge,
slik en syndebukk skal. Dette fremstiller den opprinnelige ”gåten Quisling” til forsvareren 
hans fra rettssaken i 1945; at en mann med så godt utgangspunkt kunne dømmes for forræderi. 
Siden har det stort sett bare vært anledning til å uttale seg negativt om Quisling. Den andre 
gåten som dette har ført til, er hvordan noen kunne bli så absolutt ond som Quisling. 
Den tredje gåten: Hvordan medlemmer av Nasjonal Samling tross - eller kanskje på grunn - av 
samfunnets ensidige fordømmelse, har holdt fast ved sitt positive bilde av ham streifes så 
vidt, med opptaket av Bjørn Østring.
”Den hvite Quisling” forsøker å påpeke fakta som ikke er kommet frem i denne utstillingen. 
Det er forsøkt kommentert de emner som er tatt opp, eller planlagt tatt opp i utstillingen, 
bortsett fra emner som definitivt ikke har noe med Quisling å gjøre. Et eksempel er hendelsene
i Vinjesvingen. Beskyldningen om at Quisling fratok taterne rett til å ha hest  (i 1951) var 
fjernet i utstillingens andre år 2008 I.C.Stridsklev

Bakgrunn, familie og oppvekst

Navn: Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling født 18.07.1887 i Fyresdal i Telemark
Foreldre: Prost Jon Lauritz Qvisling og Anna Caroline f. Bang
Søsken: Jørgen, Esther og Arne
Vokste opp i Fyresdal, Drammen og Skien
Skolegang: Examen artium på latinskolen i Skien 17 år gammel i 1905 (Q1 s.23)
Faren, som var prest, var fra 1879 sokneprest i Fyresdal og etterpå prost i øvre Telemark. Da 
Vidkun Quisling var seks år (Q1s46) ble faren residerende kapellan i Drammen, og fra 1900-1918 
sokneprest i Gjerpen og prost i Skien.
Som tolvåring i Drammen i 1900 reddet Vidkun med fare for sitt eget liv den tiårige Johanne 
Jørgensen som var gått gjennom isen(Q1s.47).
Vidkun Quisling og hans søsken tok artium på Latinskolen i Skien. Alle fire fikk beste karakter. 
(prae ceteris) (Q1s.44).
Søsteren Esther f.10.11.1893 døde 20 år gammel (12.10.1914), mens faren var prest i Gjerpen, og
ble begravet som den første i familiegraven på Gjerpen kirkegård. Da faren, prost Jon Qvisling 
(16.9.1844-5.2.1930) ble begravet der, ble gravstedet fredet.

Det militære som levevei

1907-08: Krigsskolen
1908-09: Lærer ved Latinskolen i Skien
1909-11: Militærhøyskolen
1911-12: Studerte kinesisk(Q1 s.58)
1912-17: Studerte russisk. (Q1 s.59)
1919: Militærattasjé ved Legasjonen i Helsingfors
1923: Ut av forsvaret, heretter i reserven, som major fra 1930
Som barn sa Vidkun til moren: ”Jeg vil bli lege, men om søndagen vil jeg være prest.” Q1 s.50.
Han sa han ble offiser under inntrykk av den nasjonale begeistring i 1905, året han tok artium. 
(Studentboken 1930, Q1 s.23).
Vidkun Quisling var alltid best på sitt kull og tok den beste militære høyskoleeksamen som noen
sinne er tatt i Norge, og ble innstilt til Kongen, noe som ellers bare skjedde med studenter 
med beste karakter til embetseksamen ved universitetet.
Om somrene var han stasjonert ved ulike forlegninger, oftest Gardermoen, og resten av året i 
Generalstaben. Først som løytnant, siden som kaptein.
Han studerte først kinesisk, så russisk i tråd med skikken at generalstab-aspiranter skulle vie 
seg til et særskilt land.
Under oppholdet i Petrograd i 1918 opplevde han den sovjetiske 4 måneder lange terror. Flere 
tusen ble henrettet bare i Petrograd. De nøytrale lands legasjoner protesterte. Legasjonen 
måtte evakueres i desember.
I løpet av denne tiden utviklet han hovedtrekkene i det som senere ble programmet til Nasjonal 
Samling.
Her møtte han også sin beste venn, den 9 år eldre Frederik Prytz, som beundret Quisling for 
hans intellektuelle kapasitet og kunnskaper. Prytz anså seg siden som det første medlem av 
Nasjonal Samling.(Q1s68)
I Helsingfors ledet Quisling ofte legasjonen når hans overordnede var bortreist.

  Nansen

I 1922 og 1923 virket Vidkun Quisling som stedlig leder for Nansens Internasjonale Hjelpekomité 
for Russland i Ukraina, med hovedkvarter i Kharkov
1923-26 Vidkun Quisling bodde og arbeidet i Paris
1923-24: Oppdrag for Nansen på Balkan
1925: Reise med Nansen til Armenia – Russland med tanke på immigrasjon av armenske flyktninger
1926 Vidkun Quisling forsøker å få Sovjetiske myndigheter til å godta planene for Armenia. 
(Q1 s.121-2)
1926-7: Quisling i Moskva for å forhandle med myndighetene for Onega Wood og hans gamle venn 
Frederik Prytz
1927: Ansatt ved den Norske Legasjon i Moskva. Overtok den Britiske Legasjon mens den 
diplomatiske forbindelsen mellom Sovjet og UK var brutt
1929: Vidkun Quisling flyttet til Norge for godt

 En fører blir til

1930 skrev Vidkun Quisling artikkelen ”Politiske tanker ved Nansens død” og artiklene som ble 
til boken ”Russland og vi” i avisen ”Tidens Tegn”
1931 Vidkun Quisling og Frederik Prytz dannet ”Nordisk Folkereisning i Norge”
1931-1933: Vidkun Quisling var forsvarsminister i Bondepartiregjeringene og holdt 7.4.1932 tale 
i Stortinget i forbindelse med Trontalen.
Justisminister Lindboe forlanger militær innsats for å beskytte ubevoktede militære lagre med 
våpen og ammunisjon i nedlagt militærleir på Gjemsø noen hundre meter over elven fra Menstad.
1932: Vidkun Quisling ble overfalt og knivstukket på sitt kontor.

 Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død” av Vidkun Quisling i ”Tidens Tegn” 24. mai 1930.

Quisling skrev i artikkelen at Nansens hovedtanke var å befri Norge for klassekamp og 
partipolitikk og gjennomføre en nasjonal samling. Partiene skulle forsones i en sterk og stabil
regjering som kunne forbinde kraft og evne med rettferdighet og god hensikt. Alle skulle 
samles i lojalitet mot fedrelandet og å løse nasjonale oppgaver. Dette skulle ikke være bare en
samling av borgerlige partier, det ville bare øke klassekampen. Kapital og arbeide skulle 
forsones ved å gjøre arbeiderne til kapitalister og heve levestandarden. Arbeidernes 
nasjonalbevissthet, individuelle selvfølelse og oppdrift burde økes. Slik skulle også den 
revolusjonære bevegelse brytes. Vitenskapen skulle støttes og utbre alle naturlige muligheter. 
Det norske høytstående menneskemateriell skulle få sin rett; grovarbeid skulle overlates til 
maskiner. Fagforeningene skulle bli nasjonale organer. Det offentlige skulle ikke øke 
økonomiske kriser ved å ødsle i gode tider og spare i dårlige, men omvendt, for å stabilisere 
økonomien. Forsvaret bør styrkes. Det skal være almen verneplikt, og militære bør kunne brukes 
til sivile oppgaver.
Dette førte til at Vidkun Quisling ble populær i borgerlige kretser, og upopulær blant 
sosialistene.
 Quislings var forsvarsminister i to regjeringer fra mai 1931 til mars 1933: Q1 s.181
Forsvarsminister Quislings forslag 3.6.1931:
hurtig oppsetting av effektivt nøytralitetsvern
oppfylle Norges forpliktelser for Folkeforbundet
Samling av hele vernemakten til landets forsvar
Støtte til frivillig forsvarsinnsats.
Økning av forsvarsbudsjettet med 10 %
Rekruttskole økt fra 84 til 90 dager.

Forsvarsminister Quislings tale i Stortinget 7.4.1932.

Han sa bl.a: ”Helt fra min første fremtreden i det politiske liv har jeg vært målet for 
systematiske og ondartede angrep fra de revolusjonære i vårt land og delvis også fra deres 
utenlandske forbindelser.
Man beskyldte meg i fjor for at jeg var blitt utvist fra Russland for visse ting. Det var ikke 
sant. Man har påstått at jeg har tilbudt de revolusjonære partier min tjeneste for å hjelpe dem 
til å gjennemføre deres revolusjons- og omstyrtningspolitikk. Det er heller ikke sant. ” ”Til 
disse beskyldninger har man, efterat saken var oppe i Stortinget i fjor, også føiet nogen nyere 
og av et grovere kaliber, nemlig det, at jeg skulde ha tilbudt mig å spionere i generalstaben i 
1925. Hvis de folk, som har satt frem den påstand, hadde kjennskap til de virkelige 
omstendigheter ved min tjenestegjøring i generalstaben, vilde de ha funnet på noe bedre.” 
”Hvad er det da de vil, disse i Det norske Arbeiderparti, som beskylder mig for å ha villet 
være med på omstyrtningspolitikk? Er det kanskje deres mening å ville ta avstand fra den 
politikk? Eller mener de at det er kompromitterende å ha sympatisert med dem? Eller er det 
deres mening å få de såkalte borgerlige til å slå fast, at det er en forbrytelse å gå fra et 
påstått revolusjonært standpunkt til et borgerlig standpunkt og således skape en presedens for 
at Arbeiderpartiet ved chikane kan tvinge en mann ut av en borgerlig regjering, når han ikke 
lenger passer i deres kram? Nei, disse beskyldninger slår hinannen gjensidig i hjel og spiser 
hinannen gjensidig op. Derfor har man også ophørt med disse og gått over til en teori, som 
Moskvakommunistene har hevdet fra begynnelsen av, nemlig at jeg skulle være britisk agent og 
provokatør. De sier:” At Quisling var revolusjonær og at han av interesse for kapitalismens 
omstyrtelse tilbød oss sin tjeneste falt oss ikke et øieblikk inn.” Alle deres beskyldninger, 
hele deres bevisførelse går ut på å vise at jeg var agent og provokatør. Men når det ikke er 
riktig, og når det første ikke er riktig, hvad blir så igjen? Jo, det som blir igjen det er 
motivene til disse angrep, det er målet, som er likeså lurvet som midlene. Og hvad er det? Jo, 
det er først hevn, fordi jeg har klarlagt deres politikk og de resultater det fører til. For 
det annet er det ønsket om å fjerne en politisk motstander, som kan være en hindring for 
virkeliggjørelsen av deres planer. Og for det tredje er det kamuflasje, angrep som det beste 
forsvar.
Jeg vil også protestere mot, at man har oppfattet mig slik, som at jeg noensinne har vært en 
tilhenger av Marx’s lære. Jeg sier ikke dette for å undskylde mig, men for å slå fast det 
virkelige forhold. Om forholdet hadde vært det motsatte, hadde jeg ikke skammet mig for å 
vedkjenne mig at jeg på grunn av livets erfaring hadde kommet til en annen mening.”.” Jeg vil 
påstå at jeg var en av de meget få, som helt fra begynnelsen forstod hvad dette innebar, og som 
forstod at dette var en verdensbevegelse, og ikke bare det at noen banditter hadde tatt makten.
”Jeg står ikke her som en privat person, men som landets forsvarsminister. Jeg vil anklage det 
kompani av opviglere, der lever som fiender av vårt samfund, og som har sammensvoret sig om å 
kaste av statens autoritet og gjennomføre en samfundsorden – hele verden har erfaring for hvad 
den fører til – åndelig og materielt ødelegger den samfund og individ. ” ” Hr. Nygaardsvold 
forsvarte affæren på Menstad, hr. Støstad gjorde likeså og talte om oss som lakeier i den 
utenrikske kapitals tjeneste. Men hvad var Menstadaffæren for noe? Under urolighetene på 
Menstad blev vi bekjendt med, at det ikke var noen lokal affære, men et planlagt oprør som 
skulde gå over til reisning over det hele land. Det falt i våre hender dokumenter fra utlandet, 
som viste at bevegelsen skulde overføres til Oslo og Bergen. Hvem var det som sto bak disse 
ting, som formidlet disse ting? Jo, det var to av de sandhetsvidner som har optrådt mot mig. 
Disse og de andre som har vidnet mot mig har gitt sig selv attest som ærlige og veltjente 
offentlige menn, men jeg tillater mig å se på dem som kjøpte og betalte agenter, som fiender av 
vårt land og vårt folk. Jeg har her .. gjenpart av en revisjonsantegnelse, som en agent for den 
internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. .. Den viser at den revolusjonære 
bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har her i 1928-29 fått 500 000 kroner 
av en utenlandsk makt. Det er ikke mange partier i vårt land som disponerer lignende summer til 
sitt arbeid. ….Vi er bekjent med at i år har de fått ennu betydeligere summer, vi er bekjent 
med at denne trafikk har foregått i årevis. Det er denne klikk som sender telegrammer til Nord-
Norge om at norske soldater skal gjøre oprør, det er dem som danner celler i vår hær og flåte, 
i våre fabrikker og forbereder at til revolusjon og oprør. ….Hva dernest angår Det norske 
Arbeiderparti.. har de ikke benektet at de har mottatt hundretusener fra den internasjonale 
revolusjons ledelse. ..Jeg vil ikke gå inn på personligheter, jeg vil ikke følge 
Arbeiderpartiet på den linje, når det anser det nødvendig å sverte min fortid. – kunde ha lyst 
til å ligge under for den samme fristelse. Men jeg vil ikke gjengjelde ondt med ondt. .. Da jeg 
kom ned i Forsvarsdepartementet fant jeg også papirer som er i høieste grad kompromitterende 
for enkelte av arbeiderlederne, og jeg skulle ønske at de papirer kunne dementeres…
Jeg ber om at man vil tenke over disse ting, at man vil stoppe den sociale kapprustning, som 
har ennu farligere konsekvenser enn rustningen mellem landene, at man vil tøile disse 
lidenskaper og denne kamplyst og se til sitt land og dets interesser, lytte til fornuftens røst 
og tenke på at godvilje og samarbeid dog er bedre enn dette…..
Her sitter jo dere representanter for de norske arbeidere. Hvilken forskjell er det på oss? Men 
vet dere, i hvilket spill dere er brikker? Dere kan da vel ikke ville gå til dette, dere må da 
stoppe opp og se, hvor dette fører hen?…
Men spesielt vil jeg henstille til Arbeiderpartiet, - til Kommunistpartiet vet jeg at det ikke 
nytter- at de stanser den besluttede organisasjon av arbeidervern, at de militære 
organisasjoner opløses. Vi så dette i går – vi så folk, som ikke var underlagt statens kontroll, 
optre i uniformer. …Jeg vil henstille til Arbeiderpartiet å stoppe dette.. For vi kommer ut på 
et skråplan, Samfundets maktmidler må være under samfundets kontroll. ..
Med hensyn til anvendelsen av militær under indre forhold vil jeg si at krigsmakten kjenner 
ikke noe parti og går ikke inn hverken for den ene eller den andre part. Men forsvarets ordning 
i dette land har ført det med seg at rundt omkring ligger det store lager av våpen og 
ammunisjon så godt som uten beskyttelse. .. Og ved Menstad, hvad var det som skjedde der? 
Hvorfor sendte vi først og fremst militær dit? Jo, det var for å beskytte depotene ved 
Gråtenmoen. Der lå 1500 geværer, 300 000 skarpe patroner og 6 000 kg dynamitt. Hvis det var 
falt i hendene på den ophissede folkemasse der, hvad vilde da ha skjedd ved Skiensfjorden?…
Jeg er enig med hr. Nygaardsvold når han sier at det mange ganger kan være bedre å sende mat 
enn politi og militære. Jeg er ikke tilhenger av dette at man skal sende militær hit og dit. 
Militær er som man sa i gamle dager ”kongens yderste midler”. Men like overfor det med depotene 
vil jeg si høit og tydelig fra at der vil et hvert forsøk bli møtt hurtig og energisk. Noe 
annet har ikke jeg for min del tatt initiativet til. Det ligger jo i de civile myndigheters 
hånd å rekvirere militær når de mener at det behøves. Men jeg vil også si at det er 
statsmaktenes første rett og første plikt å sørge for opretholdelsen av den almindelige orden 
og sikkerhet, og hvis ikke en regjering kan klare den opgave, bør den forsvinne. …
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere kjemper en hård kamp, blir 
det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal ende med 
sammenbrudd. Det må utløses i samarbeid, først mellem de borgerlige partier, men også med 
arbeiderne. Kamporganisasjone mellem arbeid og kapital må erstattes av organisasjoner for 
samarbeid, først mellem de enkelte ledd innen industriene, og så mellem disse inbyrdes. 
Fellesnytten foran egennytten, og partipolitikk og arbeidskonflikter må bringes til ophør.”
Det ble opprettet en spesialkomité i Stortinget for å vurdere forsvarsministerens utsagn og 
grunnlagsmaterialet for dem. Samtlige i spesialkomiteen (unntatt Arbeiderpartiets 
representanter) bekreftet påstandene som sanne.

Føreren Vidkun Quisling

17.mai1933: Nasjonal Samling stiftet
1933: Nasjonal Samling fikk 27850 stemmer (3,5 %) ved Stortingsvalget, men ingen representant. 
NS fikk størst oppslutning der de stilte liste sammen med ”Bygdefolkets krisehjelp”. 
Kommunistpartiet fikk 22 773, ingen representant og Kristelig Folkeparti 10 273 og en 
representant.(Q1 s.289)
1934: Nasjonal Samling fikk 2,75 % av stemmene i byene og 0,82 % i bygdene ved kommunevalget
1936: Stortingsvalget: Nasjonal Samling fikk 1.85 % av stemmene
1936: Mange, særlig tyskvennlige, forlater Nasjonal Samling
1937 Kommunevalget – NS fikk 1164 stemmer på bygdene og 258 stemmer i byene
23.11.1938 Vidkun Quisling tar avstand fra krystallnatten. (Bergens Aftenblad 24.11.39) og 
skriver artikkelen ”Skaff jødene en egen stat”(Fritt Folk 19.11.1938)
Paragraf 1 i valgprogrammet i nr.1 av ukeavisen Nasjonal Samling høsten 1933 lød: ”Nasjonal 
Samling vil støtte de stortingskandidater, egne og andre partiers, som på forhånd binder sig 
til å danne en nasjonal blokk i stortinget, bygget på et nasjonalt, samfundsmessig og kristelig 
livssyn. Målet er å danne en sterk og stabil Nasjonal Regjering uavhengig av den vanlige 
partipolitikk.”
Betegnelsen ”fører” var vanlig i Norge i mellomkrigstiden.
Nasjonal Samling oppfattet seg ikke som et parti, men som en bevegelse som skulle gjøre 
partiene overflødige. Programmet representerte et minste felles multiplum av de øvrige 
partiprogrammer (Aarebrot 200 min. ”Krigen” NRK 2015), bortsett fra at de ved siden av Kr.F. 
var de første med kristendomsparagraf.
Dessverre fulgte ikke Arbeiderpartiet forsvarsminister Quislings oppfordring om å legge ned 
sitt uniformerte arbeidervern. Nasjonal Samlings møter ble utsatt for betydelig vold. For å 
verge seg mot Arbeiderpartiets jernstenger og stenkasting skapte Nasjonal Samling sitt eget 
vern, med navn etter middelalderens kongelige garde: Hirden.
Også den gamle norske hilsenen ble gjenopptatt: Den åpne (ikke knyttede) høyre hånd, 
sverdhånden, heves, slik at det synes at man kommer med fred. Samtidig uttales de to best 
tenkelige ønsker: ”Heil og sæl” (Betyr: Måtte du få være et helt og et salig menneske.)
Som symbol ble Olavskorset valgt, ut fra det middelalderske Olavsantemensalet i Nidarosdomen 
(Fritt Folk 17.5.1943). Det kan nevnes at det er Olavskors på gavlene til Gjerpen kirke og 
rikelig solkors i Fossumfeltet. På prost Jon Qvislings tid visste man ikke om noe 
helleristningsfeltet som lå nærmere Gjerpen kirke og prestegård.
Korporativismen mente Quisling å se i Grunnloven. § 59, ”Bondeparagrafen” som sa at 2/3 av 
stortingsrepresentantene skulle komme fra landdistriktene (opphevet 1952). I 1933 var det 49 år 
siden parlamentarismen var innført. Stortinget hadde fungert uten partier i 70 år før det.
Fridtjof Nansens enke Sigrun skrev:” Enig eller ikke enig i hr. Quislings politikk tror jeg at 
mange beklager den personlige og fornærmelige form valgkampen har tatt mot ham. Det vil sikkert 
interessere å høre hva Fridtjof Nansen mente om sin hjelper – han har ofte uttalt sin glede 
over å ha en sådan mann til hjelp. Ypperlig administrator – selvoppofrende og hederlig – hans 
ansikt lyste når han nevnte Quislings navn.” (Tidens Tegn 11.10.1933).
 Quisling om ” Diktatur eller nasjonalt demokrati
Styreformen er kjennemerket ved ordningen av den øverste lovgivende myndighet og i sammenheng 
dermed den bevilgende myndighet.
Et fritt folk er et folk som selv kan beslutte de lover det skal leve under, og de skatter som 
skal avgis til det offentlige styre og stell.
I et diktatur er den øverste makt i hendene på en enkeltmann, eller hvad ofte verre er, en 
partiklikk eller sammenrotting av partiklikker.
DET FAGLIGE RIKSTING
I DEN STATS- OG SAMFUNDSORDEN SOM NASJONAL SAMLING VIL GJENNEMFØRE, SKAL DEN ØVERSTE LOVGIVENDE 
MAKT FREMDELES LIGGE I STORTINGET, MEN I ET STORTING SAMMENSATT AV FAGLIGE DELEGERTE FOR DET 
ARBEIDENDE FOLK, IKKE AV PARTIPOLITIKERE. STORTINGET SKAL OMDANNES TIL ET FAGLIG RIKSTING 
BESTÅENDE AV ET NÆRINGSTING OG ET KULTURTING, I STEDET FOR NU AV ET SÅKALDT ODELSTING OG ET 
SÅKALDT LAGTING.
Medlemmer av Næringstinget og Kulturtinget skal velges av de faglige organisasjoner, 
henholdsvis næringslivets organisasjoner og de ikke-økonomiske organisasjoner. Representantene 
velges for et bestemt tidsrum. Men de skal nårsomhelst kunne tilbakekalles av sin organisasjon, 
hvis de svikter.”
”DE FAGLIGE ORGANISASJONER (LAUGENE)
skal således avløse de politiske partier som grunnlag for valg til nasjonalforsamlingen.” 
”Det skal dog også være adgang til å henvise særlige spørsmål til avgjørelse ved 
folkeavstemning på grunnlag av alminnelig, like og direkte stemmerett.
Disse nye faglige organisasjoner, som blir lovfestede ledd mellem den enkelte og staten, skal 
organiseres mest mulig på grunnlag av de eksisterende fag, nærings- og kulturorganisasjoner. 
Men med den vesentlige forskjell at de skal omfatte alle arbeidsledd og interesser i 
vedkommende yrke eller næring, således både arbeidsgivere og lønnsmottagere. Det skal bygge på 
prinsippet ”YRKESSAMARBEIDE PÅ NASJONAL GRUNN”, og ikke som nu på den prinsippløse klassekamp 
på internasjonal grunn.”
REGJERINGENS STILLING
NS vil ikke gjenoppvekke den personlige kongemakt, men vil gjenreise de sunde prinsipper for 
den utøvende makt som er fastslått i Eidsvoll-grunnloven.” ”For å sikre det sterke og stødige 
styre som et lands ledelse krever, mener vi at under den nye ordningen skal kongen ikke behøve 
å bytte regjeringssjef med mindre to tredjedeler av Rikstinget krever det. ” ”Likeledes mener 
vi det bør innføres opløsningsrett. ”
”ET NASJONALT DEMOKRATI”
”Det vil også tydelig fremgå av det ovenfor fremholdte at vi vil ikke nogen kopi av utlandet, 
av fascisme eller nasjonalsosialisme o.lign. Det nye Tyskland og Italia er riktignok 
organiserte nasjonalstater, også bygget på arbeidslivets grunn. Men den faglige ordning er der 
gjennemført av, og helt underordnet et diktatorisk parti, et statsparti, hvis ledelse eller 
leder innehar den øverste lovgivende makt, om enn efter folkets mandat. Det er ikke den ordning 
vi arbeider for. ” ”Nasjonal Samling tilstreber ikke noget diktatur. Ikke kommunistisk og ikke 
”fascistisk” ” ”Nasjonal Samling vil et nasjonalt demokrati, både politisk og økonomisk 
demokrati og et fritt åndsliv, et virkelig folkestyre og en virkelig frihet.” Fritt Folk 
27.11.1937
 Om raser:
”Det er sikkert meningen med mennesket, at det skal kjenne sin egenart, sine evner og sine 
anlegg og utvikle dem på beste måte” ”Likeså sikkert er det meningen at hvert enkelt folk og 
hver enkelt rase skal utvikle sine særegne anlegg og evner til den høieste fullkommenhet, og 
ikke prøve å utslette den ulikhet som Vår Herre har skapt. Nettopp en klar bevissthet om dette 
innebærer kimen til en anerkjennelse av andre raser og folk som hittil har vært utenkelig.” 
Fritt Folk 17.9.1938.

Norge angripes av stormaktene

5.4.1938: Stortinget gjør statskupp (Dagbladet, FF 9.4.38 og Aall 7.5.1938) ved å forlenge sin 
periode med ett år lenger enn det var valgt for.
1936-40: Quisling kommer med gjentatte advarsler mot at krig kan oppstå i Europa, og at Norge 
kan bli dratt med som følge av ”Det brukne geværs” politikk og norsk utenrikspolitikk Knut M. 
Steenstrup: Men det er en annen historie (SteenstrupII) s.37-39, Einar Syvertsen: Også dette 
bør være sagt:s.59-64.
1.9.1939: Tyskland går inn i Polen og erobrer den vestre halvdel
3.9.1939:England og Frankrike erklærer Tyskland krig, for å sikre Polens frihet
17.9.1939: Sovjet inntar den østre halvdel av Polen, uten at England og Frankrike erklærer 
Russland krig
11.10.1939: Quisling sender telegram til Statsminister Chamberlain og oppfordrer til fred. Får 
høflig svar 21.10.39. 14. og 18.12.1939: Quisling møter Hitler i Berlin og fremlegger sin 
fredsplan. (Steenstrup II,s.46-9). At Norge var nedrustet var ingen hemmelighet
Tyskerne var interessert i at Norge var nøytralt. De støttet den norske avis som var mest 
forsvarsvennlig, ”Fritt Folk” gjennom Albert Viljam Hagelin
20.11.1939: Tonnasjeavtalen: ca. halve den norske flåte skal seile for Storbritannia som i 1. 
Verdenskrig. (Norsk Krigsleksikon). Avtalen offentliggjøres i Paris 11.1.1940.
16.2.1940: Altmark-affæren, Jøssingfjord. Engelsk krigsskip border tysk skip i norsk farvann.
Hitler mister tiltro til Norges evne til å forsvare sin egen nøytralitet. 
Kersaudy Dgbl.31.10.06
April 1940: Gjentatte varsler til Regjeringen om at fremmede styrker er på vei til Norge
8.4.1940: Storbritannia legger miner på norskekysten og laster krigsskip som skal innta Norge
9.4.1940: Tyskerne kommer først. Norge har ennå ikke mobilisert. Regjering og Storting forlater 
Oslo og lar tyskerne innta Oslo med fallskjermtropper fra Fornebu.
Regjeringen vedtar stille og delvis mobilisering, med innkalling pr. brev til 11.4. på 
møtesteder tyskerne allerede hadde besatt. Utenriksminister Halfdan Koht svarer på spørsmål fra 
radioreporter før avreise på Østbanen at det er vedtatt alminnelig mobilisering.
 Telegrammet til Chamberlain 11.10.1939
Den britiske statsminister, London
Da jeg i 1927 til 1929 hadde i oppdrag å ivareta de britiske interesser i Russland, tillater 
jeg meg å henvende meg til Deres Eksellense og vet at jeg uttaler tanken til nesten alle i de 
nordiske land, når jeg sier at broderkrigen mellom Storbritannia og Tyskland med bolsjevismen 
som tertius gaudens føles i særlig grad tragisk i våre land som er så nøye beslektet både med 
Storbritannia og Tyskland. Deres erklæring av 30.september 1938 angående forholdet mellom 
England og Tyskland og dets avgjørende betydning for Europas fredelige utvikling gjorde et 
sterkt inntrykk her, og vi er overbevist om at det spørsmål som gjelder i dag er å redde Europa 
og sivilisasjonen ved fred i Deres erklærings ånd.
Den eneste positive vei til å virkeliggjøre dette, er en sammensmelting av britiske, franske og 
tyske interesser i en føderasjon av Europa etter initiativ av Storbritannia for å skaffe 
interessefellesskap og samarbeid nyttig for alle parter.
Under disse omstendigheter og betraktning av de lidelser som krigen bringer også over de 
nøytrale nordiske land, appellerer jeg ærbødigst til Deres umåtelige autoritet og ansvar og 
tillater meg å foreslå for den britiske regjering i overensstemmelse med den prøvede metode fra 
føderaliseringen av Amerika, Sør-Afrika og Australia innbyr hver europeisk stat til å velge ti 
representanter til en kongress som har i oppdrag å forberede en konstitusjon for et samvelde av 
de europeiske nasjoner og forelegge til godkjennelse eller forkastelse ved folkeavstemning i 
hvert land.
De er den eneste statsmann som under de nåværende omstendigheter kan bringe Europa tilbake til 
fred og fornuft.
Quisling (Order of the British Empire), tidligere norsk forsvarsminister.(Q-sak s.288)
Altmark: Den norske regjeringen demonstrerte at den ikke ville verge norsk nøytralitet mot 
England.
Regjeringen hadde fått diverse advarsler om at Norge var truet, oftere jo mer 9.4. nærmet seg. 
De militære sjefer ba Regjeringen mobilisere, uten å bli hørt.
Arbeiderpartiet hadde gått aktivt inn for avrustning, og hadde gjort våpen ubrukbare. 
(Fjernet sluttstykker på gevær).
Regjeringens politikk var offisielt, men ikke reelt nøytral.

Quislings statskupp

9.4.1940:ca. kl.14: Regjeringen Nygaardsvold ber Kongen om å få gå av
9.4.1940 kl.19.40:Vidkun Quisling utnevner seg på NRK Radio til regjeringssjef og 
utenriksminister og bekjentgjør navnene på øvrige regjeringsmedlemmer
10.4.1940: Vidkun Quisling sender bud til Kongen at han er villig til å trekke seg hvis Kongen 
kommer tilbake til Oslo
15.4.1940: Vidkun Quisling og hans regjering trekker seg, fordi samarbeidsvillige nordmenn har 
overbevist tyskerne om at de kan få Kongen og Regjeringen tilbake.
Høyesterettsjustitiarius Paal Berg takker Quisling i NRK Radio.
Administrasjonsrådet innsettes og avgir troskapsløfte til tyskerne.
17.4: Kong Haakon bekjentgjør at Administrasjonsråder er uten rettsgrunnlag i norsk lov.
21.4. Josef Terboven lander på Fornebu som tysk rikskommisær og Hitler gir ham 24.4 
diktatoriske fullmakter.
10.6.1940: Norge kapitulerer
18.6.1940: Stortingets presidentskap anmoder Kongen om å abdisere, 10.9. slutter Stortinget seg 
med 2/3 flertall å avsette Kongen
9.4.1940: Det gikk som Quisling hadde forutsagt: Norge ble dratt inn i krigen, øvede soldater 
hadde inntatt de viktigste byene. Forsvaret var ikke forberedt.
Kongefamilien, Stortinget og Regjeringen forlot hovedstaden uten å ha gjort noe for å forsvare 
den. Øvrige partiledere var flyktet.
Det fantes ingen norsk forhandlingsmotpart overfor tyskerne i hovedstaden før Quisling, uventet 
for alle også tyskerne og medlemmene av Nasjonal Samling (selv de som nå ble utnevnt til 
regjeringsmedlemmer), trådte frem i verdens første radiokupp.
En tysk soldat, som etter å ha landet i fallskjerm på Fornebu, og marsjert med politieskorte 
opp Karl-Johan, meldte seg i NRKs resepsjon kl.17.30 og forlangte sendingen stanset. Det hadde 
gått grammofonmusikk hele dagen. Hans Wilhelm Scheidt oppga å representere tyske myndigheter og 
sørget for at Vidkun Quisling fikk komme med regjeringsproklamasjonen (Q2, s.86). Hitler 
godkjente kuppet i etterkant.(Q2 s.88-89)
Ingen av regjeringsmedlemmene var spurt på forhånd. Flere var på møte i Oslo 7.4. To var reist 
tilbake til Trondheim og en til Stavanger. En var i Finland, en i Finnmark. Flere sa nei!
10.4.1940: Quisling sender kaptein Irgens (venn av kongehuset) til Kongen for å si ”Quisling 
anmoder Kongen og det kongelige hus om å komme tilbake til Oslo. Quisling vil stille seg lojal 
overfor Kongen, og foreslår at det i Norge skulle etableres en lignende ordning som i Danmark.” 
(Steenstrup 2 s.114)
Da det ble lovet ved opprettelsen av Administrasjonsrådet at det skulle få Kongen tilbake og 
bringe fiendtlighetene til opphør, kunne ikke Quisling bli stående. Dette løftet ble ikke holdt. 
(Uriaspost s.75)
Høyesterettsjustitiarius Paal Bergs takketale til Quisling: ”Etter at regjeringen Nygaardsvold 
hadde forlatt Oslo var det i landets hovedstad ikke lenger noen representant for den utøvende 
makt. I denne for land og folk skjebnesvangre tid har herr Quisling stilt seg til disposisjon i 
den hensikt å bidra sitt til å unngå blodsutgydelser i de okkuperte distrikter og til at ro og 
orden skulle opprettholdes.
Ved å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn. Jeg takker 
derfor herr Quisling for hans erklæring ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning er 
blitt mulig.” Fem år senere dømte Paal Berg som høyesterettsjustitiarius Quisling til døden for 
bl.a .det som han 15.4.1940 takket ham for.

Vidkun Quisling – Nordmenns talsmann overfor okkupasjonsmakten

25.9.1940: Terboven: ”Veien til Norges frihet går gjennom NS”. Partiene ble forbudt
25.9.1940: Terboven utnevner sin egen regjering med 13 ministre, 3 utenfor, 10 medlemmer av 
Nasjonal Samling. Vidkun Quisling var ikke med i regjeringen, men hadde møter med NS-ministrene 
før hvert sammentrede
1.2.1942: Statsakten på Akershus. Ministrene (IKKE TERBOVEN) velger Quisling som regjeringssjef 
(Ministerpresident). (Thrana s.94) Terboven starter Kirkekampen ved sin tale.
 Statsakten på Akershus 1.2.1942
 28.1.1942 rettet justisminister Sverre Riisnæs en henvendelse til Høyesterett om det 
statsrettslige grunnlag for dannelse av en norsk nasjonal regjering.
Svaret forelå 31.1.1942:
Justisdepartementets sjef har i brev datert 28.ds. under henvisning til den foreliggende 
statsrettslige og politiske situasjon – anmodet om Høyesteretts uttalelse om hvorvidt 
Høyesterett finner avgjørende statsrettslig betenkelighet ved at Nasjonal Samlings fører, 
Vidkun Quisling, på ministrenes henstilling danner en norsk nasjonal riksregjering til 
overtakelse av regjeringsmakten.
Man skal i den anledning meddele, at Høyesterett har drøftet det forelagte spørsmål og i plenum 
den 30. januar 1942 enstemmig vedtatt å uttale:
Høyesterett finner under den foreliggende statsrettslige og politiske situasjon ingen 
avgjørende statsrettslige betenkninger ved at Nasjonal Samlings fører, Vidkun Quisling, på 
ministrenes henstilling danner en norsk nasjonal regjering til overtakelse av regjeringsmakten.
 Oslo, i Høyesterett den 31. januar 1942
Andreas Mohr, kst. Justitiarius, R.Konstad A.M.Dahl Arvid Vassbotten Christian Selmer A. 
Aslaksen Nikolai Helseth Wilhelm Hoffgaard E. Reichborn-Kjennerud Birger Motzfeldt
 På basis av Høyesteretts erklæring traff ministrene samme dag denne beslutning:
Da den tidligere styremakt i Norge, konge med regjering som har ansvaret for den ulykkelige 
krigstilstand som er påført landet med alle dens følger, for lengst har forlatt landet og ikke 
mer øver noen innflytelse på statsstyret,
Da stortinget ikke lenger er i funksjon, og samtlige politiske partier – hvorav Stortinget var 
utgått – ikke eksisterer lenger, med unntak av Nasjonal Samling,
Da disse grunnlovsmessige organer således er ute av virksomhet,
Da videre Nasjonal Samling er den eneste politiske organisasjon, den sterkeste vårt land har 
hatt – som kan vareta det norske folks interesser,
Da den eneste veg til å reise landets frihet og selvstendighet igjen går gjennom Nasjonal 
Samling
Da ministrene som under denne situasjon som norske menn har tatt på seg den oppgave å vareta de 
norske interesser, ikke er utnevnt ved en selvstendig norsk statsakt, og ikke utgjør et eget 
regjeringskollegium, med en regjeringssjef som leder,
Da hensynet til landets selvstendighet og velferd med tvingende nødvendighet krever en norsk 
nasjonal riksregjering som kan vareta landets interesser
Har ministrene samtlige vedtatt å legge ned sine embeter,
Og undertegnede ministre retter herved en henstilling til Nasjonal Samlings fører, Vidkun 
Quisling, om å danne en norsk, nasjonal regjering til overtakelse av regjeringsmakten.
Sjefen for Justisdepartementet har fra Rikets Høyesterett innhentet en uttalelse som han legger 
fram som vedlegg.
Oslo den 31. januar 1942
Irgens. T. Hustad. Hagelin. Sverre Riisnæs. Jonas Lie. R. Fuglesang. Fretheim. R. Skancke. Axel 
Stang. Gulbrand Lunde. J. Lippestad.
 26.1.1942 hadde Vidkun Quisling skrevet følgende brev til Terboven:
 Meget ærede herr rikskommissær!
Den nyordning, der som en overgangsordning nå skal tre i kraft 1.februar, vil, håper jeg, 
bidrar til å fremme den felles sak. Jeg er meg vel bevisst at det for meg personlig og for min 
bevegelse i en viss henseende betyr en byrde, når jeg nå ved siden av rikskommissariatet , som 
regjeringssjef skal lede statsaffærene på samme vis som dette jo har vært tilfelle med NS-
ministrene. Men for en overgangstid på ikke mer enn to måneder, som nevnt av herr brigadesjef 
Wegener, anser jeg det for helt gjennom tålelig og hensiktsmessig.
Jeg anser det likevel for ønskelig og gagnlig om De, herr rikskommissær i Deres tale den 1. 
februar utrykkelig nevner at dannelsen av den nasjonale regjering i denne form betyr det siste 
trinn før oppnåelsen av den fullstendige selvstendighet. Ennå et ønske ville jeg gjerne 
fremkomme med, nemlig at jeg ville være Dem meget forbunden, om De ville være så vennlig å 
legge frem min anmodning i Berlin, at herr minister Hagelin, som i sin tid ledsaget meg ved de 
første samtaler med Føreren og Rikskansleren ved de offisielle besøk i Berlin, likeledes må bli 
innbuden som min ledsager.
Med høyaktelse
Vidkun Quisling.
(De siste 3 dokumenter er sitert fra Chr. Christensen ”Den andre siden”, Cappelen 1988 s.11-4.)
Som kjent ble det ingen fredsslutning innen to måneder, Terboven og de tyske soldater forble i 
landet. I stedet for å fremme fred, benyttet Terboven sin tale i statsakten på Akershus til å 
sette i gang kirkekampen.

SENSUR var det over alt under 2.Verdenskrig, også i nøytrale land som Sverige.
KIRKEN
Nasjonal Samling hadde i likhet med Kristelig Folkeparti kristendomsparagraf. §22:
Kristendommens grunnverdier vernes.
Det ble i 1941 bevilget kr.100 000 ekstra til kirkelige formål. Noe som var lovet skulle 
gjentas årlig.
En preken av sogneprest Henrik Ljostveit fra Larvik 16.2.1941 førte til at det ble innført 
forhåndssensur på radioandakter. Det samme skjedde (ble forlangt?) etter en ny radiopreken av 
sokneprest Ljostveit 24.2.1946
Biskop Berggrav hadde vært svært aktiv, og hadde utnyttet gode tyske forbindelser. Han hadde 
gjort fredsfølere til England og Tyskland høsten 1939 og oppfordret til å legge ned våpnene i 
april 1940 som Quisling. Han hadde vært aktiv i dannelsen av Administrasjonsrådet og i 
oppfordringen til Kongen om å gå av. I august 1940 bekjentgjorde han at folk måtte lyde 
myndighetene i Norge. Han avskaffet bønnen for Kongen i Kirkebønnen og forsikret at det var opp 
til den enkelte om de ville bli medlemmer av Nasjonal Samling. Rimelig nok ble han ikke vel 
ansett i London.
I anledning Statsakten på Akershus søndag 1.2.1942, skulle det være festgudstjeneste i 
Domkirken i Trondheim. Domprost Fjellbu nektet å endre planen for sin egen gudstjeneste, og 
tillyste en ny gudstjeneste kl.2. Dette ble senere brukt som begrunnelse for at biskopene sa 
opp sine embeter. Berggrav og Terboven var imot at Quisling skulle få økt innflytelse. Berggrav 
kunne slik rehabilitere seg overfor London- regjeringen, samtidig som han beholdt godt forhold 
til Terboven. Det hersker ingen tvil om at de streikende biskoper og prester først satte i gang 
sin kirkestrid etter å ha forvisset seg hos okkupasjonsmakten om at de ikke ville bli behandlet 
som vanlige streikende. (Melsom: Kirke- og Kulturkampen s51-96, Uriaspost s.169).
SKOLEN
Loven om lærersambandet var ment som loven om det første lauget: Det første grunnlaget for et 
valg som skulle vært holdt i 1939. (Q2 s.299)
Alle lærere som ble arrestert og sendt til Kirkenes meldte seg inn i Lærersambandet. 
Regjeringen Quisling forsøkte å forhindre at de ble sendt dit ( Q2 s.308-9). Quisling sa 
2.2.1943: Nær 40% av landets samtlige lærere er nå lojale medlemmer av Lærersambandet, i 
enkelte fylker opp til 60-70%. Oslo står dårligst med ca 25 %. (Kirke og Kultur: Melsom s.119-
120). Å fjerne kristen formålsparagraf var noe de tiltrodde Arbeiderpartiet å gjøre.
Loven om den nasjonale ungdomstjeneste var delvis kommet i stand under tysk påvirkning. 
Motstanden skyldtes først og fremst at Nasjonal Samling ble forvekslet med nazisme og ikke ble 
sett som en samlende nasjonal bevegelse åpen for de fleste syn, men der Norges og fellesskapets 
vel sto sentralt. Den nasjonale ungdomstjeneste kunne bl.a. ha blitt en god anledning til å 
forklare hva Nasjonal Samling var og ville. Barn og unge i Hirden opplevde det som en 
speiderbevegelse. En del ledere kom derfra. Det ville neppe blitt mindre andakter i Den 
nasjonale ungdomstjeneste enn i NS’ møter og publikasjoner ellers.
 JØDENE
Ifølge Genferkonvensjonen underlegges politiet okkupasjonsmakten.
Allerede i mai 1940, ble jødene av norsk politi på tysk ordre fratatt radioapparatene og dermed 
den muligheten for advarsel. Dette var i Administrasjonsrådets tid. Tyskerne fikk samtidig 
lister over jødiske radioeiere. I oktober 1941 stemplet politiet en rød J i jødenes pass, 
samtidig som embetsmenn uavhengig av ståsted registrerte jødisk eiendom..
I mars 1941 hadde noen unge hirdmenn malt antijødiske slagord på vinduer og vegger til jødisk-
eide butikker i Oslo. Quisling innkalte ungdommene og forklarte dem at noen aksjoner av denne 
art skulle han ikke ha noe av. NS drev ikke personforfølgelse, men politikk. 22.10.1942 skjøt 
flyktningelosen Karsten Løvestad den ubevæpnede politimannen Arne Hvam på Haldentoget. Løvestad 
satt i samme kupe med jødene Willy Schermann og Hermann Feldmann.
Alle tre hoppet av toget i fart, alle ble skadet, alle dro hver sin vei og alle ble arrestert 
med hjelp fra lokalbefolkningen mistenkt for politimord. De øvrige jøder på toget ble arrestert 
på neste stasjon. Alle disse jødene havnet i Auschwitz. Til tross for at de tre var enige om at 
det var Løvestad som hadde skutt, sto det siden i avisene at man hadde arrestert flere som ledd 
i oppklaringen av saken. Det var den offisielle forklaring på arrestasjonen av de jødiske menn. 
Ordren om arrestasjon gikk fra det tyske Reichsicherheitsamt til Wagner, den ansvarlige i 
Gestapo, og fra ham direkte til statspolitisjef Marthinsen. Jonas Lie, politiministeren, fikk 
først i ettertid vite om aksjonen.
En hirdavdeling deltok. Lederen var siden ulykkelig for å ha deltatt. Det hadde skjedd under to 
gale forutsetninger: Han hadde trodd Quisling hadde gitt beskjed om det, og han trodde de var 
med på å oppklare drapet på deres venn Arne Hvam. De tyske myndigheter benyttet seg av at norsk 
politi var under deres kommando.
Neste måned stengte Hjemmefronten flyktningerutene til Sverige. Dette ble kjent i 1947 under 
Feldmannsaken (bror til flyktningelosen og en kamerat begikk planlagt rovmord på foreldrene til 
Herman Feldmann). Heldigvis fulgte ikke alle parolen.
Quisling lyktes i å få løslatt jødiske menn over 65 år. Han sørget for lovhjemmel for å beholde 
jødenes verdier. ”Likvidasjonsstyret” førte nøye regnskap over kontoen til de enkelte. De 
ventet forgjeves på å høre fra de rette eiere for å overføre verdiene til jødenes nye land.
Biskop Frøyland protesterte mot arrestasjonene av jødene i direktesendt radiopreken fra 
Domkirken i Oslo 1.11.1942. Han hadde også jøder i skjul hjemme.
Så ble kvinner og barn arrestert.
Quisling sa: ”Jødene selv her i Norge kjente jo ikke til den behandling som foresto dem i 
Tyskland, det ble jo uttalt av vitnene her selv. Jeg kjente ikke til verken arrestasjonene 
eller bortskikkingen av jødene., og jeg er absolutt imot – ja, jeg behøver ikke bare å si at 
jeg er imot, men jeg forstår overhodet ikke at tyskerne har tatt de skritt som de har tatt i 
disse ting, det er meg uforståelig, det er for meg et meget stort problem, det må jeg virkelig 
si.”(Q-sak s.363). .
”Det er ikke på noen måte at jeg vil unnskylde eller kan unnskylde meg eller vil løpe fra noen 
verdens ting. Det er skjedd utelukkende på tysk foranledning. Det er langt fra de metoder jeg 
ville bruke, det har jeg da vist med min virksomhet. Quislings ”Utenriksminister”, Støren sa 
følgende ”Jeg spurte ham da om han hadde noe imot at jødene kom seg unna. ”På ingen måte”, 
svarte Quisling, ”men jeg kan i min stilling ikke vite noe om denne sak.”(Thrana s.158).
 TATERNE
I 1934 ble de norske steriliseringslovene vedtatt. Taterkvinner ble sterilisert etter denne 
loven som var uendret til 1977. Den eneste som stemte mot loven, var Samfundspartiets 
representant Bonde. Samfundspartiet forsvant etter krigen pga motarbeidelsen det ble møtt med 
fordi de var mot etterkrigsoppgjøret.
I 1942 henvendte generalsekretær Oscar Lyngstad i Norsk Misjon blant Hjemløse seg til 
Politidepartementet og ba om innskjerping av løsgjengerloven, straffeloven og handelsloven. Han 
sa seg villig til å overlate Misjonens arkiv over tatere til politidepartementet, siden det 
nazistiske Interpol i Wien da bygget opp et sentralt register over ”avvikende raseelementer”. 
Forslaget møtte ingen interesse. (Bastrup & Sivertsen: En landevei mot undergangen,s.104, 
Gotaas: Taterne s.381). Ikke få tatere ble medlemmer av Nasjonal Samling(Gotaas s.381).
Under okkupasjonen var Svanviken og andre institusjoner nedlagt. Etter 2. Verdenskrig ble det 
vanlig at Norsk Misjon blant hjemløse tok taterbarn uten formelle vedtak.s.92(En landevei mot 
undergangen, Bastrup & Sivertsen). Loven som nektet tatere å ha hest ble vedtatt i 1951.
 OFFISERENE: 16.8.1943 arresterte tyskerne 1100 norske offiserer. De var blitt løslatt etter 
krigen våren 1940 mot følgende skriftlige æresord: ”På tro og ære erklærer jeg at jeg ikke skal 
utføre noensomhelst fiendtlig handling av krigersk, politisk eller annen art mot det tyske rike, 
den tyske vernemakt eller tyske statsborgere så lenge Norge er okkupert. Jeg er kjent med at 
løftebrudd vil føre med seg den aller strengeste straffedom etter tysk krigslov.” Offiserene 
fikk tross dette oppfordringer både fra Forsvarets Overkommando og beordring fra London. 
”Regjeringen har bruk for Dem. Kom via Sverige hvis De på noen måte kan forlate landet”.
16.8. 1943 ble offiserene avkrevd lojalitetserklæring til tyskerne. De som ikke avga den, ble 
arrestert og sendt til Schildberg i Polen.
 STUDENTENE
Natt til søndag 28.11.1943 satte fire motstandsmenn (bl.a. arkivar Petter Moen og sangeren 
Svein Bruun fra den illegale avisen ”London-Nytt”) fyr på Universitetets aula. Terboven 
arresterte 30.11.1943 1250 studenter og stengte universitetet. (Krigsleksikon)
Nasjonal Samlings myndigheter ble ikke orientert. Terboven ville arrestere samtlige studenter 
og skyte hver tiende student. Resten ville han i følge sitt brev til Martin Bormannn foreslå 
for Heinrich Himmler at de ble utdannet en kortere tid i en leir i Tyskland for å kunne gjøre 
en innsats ved å bekjempe partisaner i Russland”. NS-myndigheter fikk løslatt 600 studenter.
I Sennheim, dit de 650 kom, var også soldatutdannelse, og de møtte norske frontkjempere.
Det ble forsøkt av NS-myndighetene å få studentene og andre politiske fanger hjem, eller til 
Sverige. Det siste uten å lykkes, hovedsakelig pga Terboven.. (Melsom: Kirke og Kultur s.227-9, 
Uriaspost s.209-210)
August 1943: Minister Irgens ba Quisling redegjøre for Eilifsen-saken. Terboven hadde truet 
med at hvis ikke Quisling sørget for at politimannen Eilifsen ble skutt, ville han selv sørge 
for at Eilifsen og et stort antall norske politifolk ble henrettet, og ville i tillegg overta 
direkte kommando over norsk politi.
Dette var den aller tyngste og vanskelige avgjørelse han hadde tatt. (Thrana 143)
Tyskerne arresterte likevel mange politifolk og deporterte dem.
Quisling måtte gå med på å godta 16 dødsdommer.
Januar 1945: Mens Quisling sammen med Finn Støren og Terboven var i Berlin hos 
Hitler, skjedde sabotasjen ved Jørstad bru, den verste jernbaneulykke i 
norgeshistorien. 70 tyske soldater mistet livet, 200 ble såret. Terboven og Hitler forlangte at 
10 000 nordmenn skulle skytes som gisler. Det skulle Quisling undertegne på. Gisselskytingen 
ble forhindret.  Thrana s.109, Uriaspost s.260-1, Nøkleby " Skutt blir den" s.159)
Quisling ønsket fredsavtale. Andre ønsker var slutt på tyske standretter og gisselhenrettelser, 
hjemføring av norske studenter og andre konsentrasjonsleirfanger, handelsavtale for å sikre 
norske forsyninger. Ikke hirdmenn i tyske uniformer. Chr. Christensen ”Den andre siden”, 
Cappelen 1988 s. 127-135.)

  ”Vi styrte Norge i 5 år, like lenge som Olav Trygvason, og vi gjorde det godt!”

(Vidkun Quisling i forhørsretten 26.5.1945)
Bevaring av norske verdier og norske liv
Benådningskontor på slottet
Sosiale reformer
Kaptein Irgens meldte seg inn i NS og ble kommisarisk sjøfartsminister 25.9.1940. Han fikk 
forhindret at tyskerne tok den norske hjemmeflåten som prise. (Norsk Krigsleksikon)
Arbeidsløshetstrygd innført 15.11.1940.(Thrana s.130, Sørensen Solkors og solidaritet s.104-5) 
og arbeidsløsheten forsvant.
Krigspensjonering for soldater fra krigen i 1940 innført desember 1941 med tilbakevirkende 
kraft. (Sørensen Solkors og solidaritet s.132)
Quislings Lov av 26.3.1942: sørget for at familiene til uteseilende sjøfolk kunne heve 
ektefellens hyre. (Thrana s.122)
”Det norske tippeselskap” ble opprettet ved forordning av 20.9.1941 for å fremskaffe penger som 
skulle komme norsk idrett til gode. 
Teaterskole ble satt i gang i 1942.
Nasjonal Samling hadde alltid vært arbeidervennlig. I 1942 ble ”Arbeidets dag”, 1.mai fridag og 
offentlig høytidsdag (lov av 23.4.1942).
Postgiro ble innført 1.mai 1943 med Vidkun Quisling som første kunde..
Njardarheim Veidemark i Setesdal ble innkjøpt som Norges første nasjonalpark Også en rekke 
gårdsanlegg ble fredet, for eksempel Agatunet i Hardanger.(Se også FREDEDE HUS OG ANLEGG 1, 
Universitetsforlaget 1981 s. 17, 18, 20, 22, 24, 28, 30, 34, 36, 38, 40, 47, 52, 64, 68, 70, 72
74.
Skjermbildeundersøkelse (kontroll av tuberkulose) ble innført ved lov av 30. april 1942.
5.7.1941 sendte Hitler telegram til Terboven om at kirkeklokkene skal sendes til Tyskland om 
omsmeltes til krigsbruk. Holland mistet 1200 kirkeklokker. Norge ingen.(Krigsleksikon.)
Radioapparatene. Mellom Rikskommisariatet og NS kom det til langvarig tautrekking om 
eiendomsretten til de inndratte radioapparatene. Som endte med at Kultur- og 
folkeopplysningsdepartementet lyktes å få den uhyre verdifulle apparatparken (anslått til 75 
millioner kr.)erklært som norsk eiendom (Krigsleksikon)
13.2.1942: Quisling besøker Hitler og orienterer ham om Norges forsyningsvanskeligheter.
Blehr-Backe-avtalen: I mars 1942 fløy forsyningsminister Blehr til Berlin. Han sikret korn og fett 
til Norge. Slik unngikk Norge hungersnød, slik Norge hadde i krigen 1807-14. I Holland døde 10-
20 000 i ”Hungerwinter” 1944-45. (Krigsleksikon)
Quislings benådningskontor. (Thrana s.149-150). Benådningskontoret sendte stadig henvendelser 
for å få løslatt landsmenn både i Norge og Tyskland, stoppe at nordmenn ble sendt til Tyskland, 
og be om benådning for dødsdømte.
Nøkleby ”Skutt blir den” s.228: Norge slapp forholdsvis lettere fra nazijustisen enn mange 
andre land…” Mens Quisling sammen med Finn Støren og Terboven var i Berlin hos Hitler i januar 
1945, skjedde sabotasjen ved Jørstad bru, den verste jernbaneulykke i norgeshistorien. Terboven 
og Hitler forlangte at 10 000 nordmenn skulle skytes som gisler, noe Quisling skulle undertegne 
på. Som hans talsmann sa Støren: ”Ingen norsk ministerpresident kan underskrive et sådant 
dokument. En norsk ministerpresidents oppgave er å ivareta norske medborgeres interesser, ikke 
å medvirke til å forøde norske borgeres liv. Så vidt jeg vet har alltid ministerpresident 
Quisling vært en sterk motstander av den tidligere tyske gidselskytning i Norge. Vi er nu her i 
Berlin for å forhandle oss til at den tyske siviladministrasjon inclusive Dem herr 
Reichskommissar, forsvinder fra Norge og ikke for å underskrive dette hårreisende dokument som 
samtidig helt slår benene under vårt forhandlingsgrunnlag”. Senere på dagen sa Quisling til 
Støren: ”Hvis jeg nu trekker meg tilbake, som de tidligere ved et par anledninger har anbefalt, 
hvordan tror De så det vil gå med Norges befolkning. Blodbadet i Stockholm vil nok arte seg som 
en bagatell mot hva som vil skje i Norge. De må da forstå at jeg ikke kan handle således.” Ved 
kontakt med innflytelsesrike tyskere ble ordren om gisselskytingen trukket tilbake. Thrana s.
109, Uriaspost s.260-1 Nøkleby "Skutt blir den" s.159.
Barnetrygd innføres v. Lov av 5.12.1944 med virkning fra januar 1945.(Sørensen Solkors og 
solidaritet s.137) Gjeninnført 24.10.1946, årsdagen for Quislings henrettelse. Norge hadde hele 
tiden en norsk administrasjon. Norge slapp et tysk militærregime, slik f.eks Polen og Belgia 
hadde.
 Overgivelsen
7.5.1945: Quisling tilbys plass i Terbovens fly til Spania med Leon Degrelle fra Belgia. 
Quisling avslår (Q2s.557)
8.5.1945: Dr. Foss fra Hjemmestyrkene tilbyr Vidkun og Maria Quisling å bo sammen i villa på 
Holmenkollen i samsvar med lovene fra 1902 der ”hefte”, ikke fengsel var straffen for politiske 
forbrytelser. Han ble lovet et saklig rettsoppgjør (Q2 s.561-3). De pakker kofferten. 
(Se bilde i ”Den norske nasjonalsosialismen”)
9.5.1945: Vidkun Quisling meldte seg hos politiet i Møllergaten 19 og ble arrestert
26.5.1945:Forhørsrett (Skal være senest et døgn etter arrestasjon)
 Det ble ikke noe opphold i villa på Holmenkollen.
Resten av livet var han i en celle der lyset alltid sto på. Folk fikk komme for å se på ham.
Han fikk knapt mat, salt spekesild og råtne poteter. Han måtte spise med skje.(Q2 s.569) 
Matmangelen gjorde buksene vide (han gikk ned 18 kg første måneden, (Q-sak s.248), men han fikk 
ikke seler eller belte. Han ble luftet alene, når medfanger ville hilse, ble vinduene de sto 
ved beskutt.(Midtbø/Sivertsen ”Tett på Quisling”, s.54. )
Han fikk ikke lese aviser. Han fikk heller ikke tilgang til papirene sine, slik at han kunne 
bruke dem til å forberede forsvar.

Rettssaken

 20.august 1945: Rettssaken mot Vidkun Quisling tar til i Losjen i Oslo
23-25.august 1945:Diverse nevrologiske undersøkelser
10.09.1945 Quisling dømmes til døden
13.10.1945: Dommen stadfestes av Høyesterett
9.10.1945: Maria Quisling skriver til Einar Gerhardsen og Kongen og ber om nåde for sin mann
15.10.1945: Vidkun Quisling skriver til Kongen og ber om rettferd
Einar Gerhardsen sier NEI til benådning av Vidkun Quisling, og ble den 3. av 37 henrettede i 
etterkrigstidens Norge
24.10.1945: kl.02.40: Vidkun Quisling blir henrettet på Akershus.
30.6.1959: Vidkun Quislings urne blir utlevert til hans enke og den blir dagen etter satt ned i 
familiegraven på kirkegården i Gjerpen

       Den 20. august 1945 tok hovedforhandlingene til. Lagretten, som ble satt i teaterlokale 
i Losjens store sal i Oslo, ble tett fulgt av internasjonal presse og en stor tilhørerskare. 
Forhandlingene foregikk i 10 dager og de ble ledet av lagmann Erik Solem. Erik Solem var gått 
ned fra høyesterettsdommer til lagdommer for å kunne føre saken.
         Solem hadde publisert 3 kronikker i Verdens Gang 27-30.6.1945 med bastante 
karakteristikker av Quislings skyld. (Q2 s.589). Solem deltok i utformingen av 
Landssvikanordningen (Krigsleksikon). Han var derfor inhabil, mente forsvareren Henrik Bergh, 
som påtok seg oppdraget med stor ulyst. Jurister som var enige med tiltalte var enten arrestert 
eller var fratatt advokatbevilling. Ingen som var for Quisling, heller ikke hans hustru, slapp 
inn bortsett fra enkelte vitner. (Q2 s.588)
         Det ble fremlagt nylig funnet bevismateriale fra tyske arkiver uten at Quisling eller 
forsvareren hadde sett det på forhånd. Quisling ble også nektet adgang til egne dokumenter som 
kunne ha underbygd forsvaret.
         Anklagene lignet på de anklager Vidkun Quisling som forsvarsminister hadde kommet med 
mot Arbeiderpartiet og kommunistpartiet i 1932, og som Stortingets spesialkomité hadde 
bekreftet var sanne.
         Sakkyndige var overlege Jon Leikvam og dr. Johan Lofthus som erklærte at Quisling 
hverken led av sinnssykdom eller hadde ”mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner”. 
Til tross for det, ble Quisling 25-27.8 utsatt for belastende nevrologiske undersøkelser.
         Det eneste som ble funnet var Beri-Beri, vitamin B-mangel (brødmangel) som var sterkt 
utbredt blant fangene i etterkrigs-Norge. For Vidkun Quisling førte det til redusert synsfelt 
og gangvansker og ustøhet pga følelsesløshet og smerter i føttene. En av undersøkelsene var 
luftencefalografi, ”hjerneblåsning”. Etter at det er ført luft inn i hulrommene i hjernen skal 
pasienter ligge flatt i minst ett døgn, og ha ro i minst en uke. Quisling ble kort etter 
undersøkelsen tvunget av væpnede vakter til å gå opp 2-3 etasjer til tårnværelset på Akershus. 
Han fikk som ventet hodepine. 31.8. måtte han høre aktors foredrag uten forsvareren til stede. 
6 september måtte han avbryte sin forsvarstale fordi han snakket usammenhengende og hadde 
problemer med å stå.(Tidsskrift for Den norske lægeforening 2005;6 s.784.ICS)

Dødsdommen ble forkynt 10.september. I premissene ble han belastet forhold som ikke 
var nevnt i tiltalen eller berørt under saken.

 Utdrag av Vidkun Quislings brev til Kongen: 15.10.1945

Til Kongen
Jeg har i dag fått meddelelsen om at Høyesterett 13.ds. har stadfestet lagmannsrettens dom, 
hvorved jeg er dømt til døden. Min sak er ikke bare en juridisk sak, men først og fremst en 
politisk og historisk sak av omfattende og dyptgripende karakter, hvor forholdene er særdeles 
komplicerte og på ingen måte helt klarlagt.
Saken er derfor ikke egnet til endelig avgjørelse etter straffeparagrafer, og i særdeleshet 
ikke etter provisoriske anordninger utferdiget i utlandet under krig og hvis lovlighet kan 
bestrides.
Endnu mindre kan den ensidig avgjøres på grunnlag av den motsetning i politisk syn som har vist 
seg overalt under behandlingen av denne sak og hvorved det hele reduseres til et maktspørsmål.
Selv medlemmene av Høyesterett har grepet inn i saksforholdet ved sitt initiativ til dannelsen 
av administrasjonsrådet, samarbeid med de tyske myndigheter.
Denne handling der som den norske regjering selv uttalte i kunngjøringen av 17.4.1940 ikke 
hadde rettsgrunnlag i noen norsk lov, førte umiddelbart til etableringen av Rikskommisariatet 
og Gestapo og til at Norges selvstendighet like overfor okkupasjonsmakten gikk tapt, noe som 
måtte forutsees-
De som har ansvaret for årsaken til denne utvikling med alle dens ulykkelige følger, er ikke de 
rette til å dømme en mann som har satt alt inn på å bøte på disse skjebnesvangre feil og hevde 
Norges interesser like overfor okkupasjonsmakten.
Selv om mening står mot mening, vil en ikke i all fremtid så lett komme forbi det faktum at en 
god nordmann som har ofret hele sitt liv for sitt land og folk, og etter beste evne og med godt 
resultat har ledet landet i disse fem vanskelige krigsår, han dømmes til døden som forræder og 
forbryter, og uten at hans positive innsats kommer det ringeste i betraktning. Og heller ikke 
hans patriotiske motiver og de omstendigheter under hvilke han har handlet. Det er ikke gjort 
noe forsøk på å forstå hverken min eller Nasjonal Samlings ærlige og gode vilje og 
velbegrunnede handlemåte. Og tvil er tatt som bevist anklage. At man allerede nå skal forstå 
min innsats for å redde Europa, og dermed også Norge mot Østen, og for å skape et europeisk 
folkefellesskap slik som den historiske og tekniske utvikling og også Norges livsinteresser 
krever, det venter jeg ikke.
Jeg vil også fremholde at Nasjonal Samlings ideologi er utformet av mig allerede i 1918, altså 
lenge før den tyske nasjonalsosialisme og helt uavhengig av denne.
Den atskiller seg fra den på fundamentale punkter og kan ikke settes i samme kategori og klasse. 
Nasjonal Samling betegner en selvstendig Nordisk og kristelig livsanskuelse.
JEG ER URETTFERDIG OG USKYLDIG DØMT, og mange menneskeskjebner er knyttet til min.
Hvis en slik urettferdig dom fullbyrdes nu efter at freden og friheten er vunnet tilbake, 
begåes i rettens og fedrelandets navn et justismord.
Ikke jeg blir dømt om jeg lider martyrdøden.
Jeg søker ikke om nåde for mig selv. Men jeg vil be Deres Majestet om at det vises mildhet like 
overfor de medlemmer av Nasjonal Samling som er under rettsforfølgning.
De aller fleste av dem har utvilsomt ut fra sant patriotisk sinnelag sluttet sig til den av mig 
ledede bevegelse og mente det beste for sitt land.
Den strenge straffeforfølgning og alminnelige forfølgelse i det hele tatt som nå finner sted 
mot Nasjonal Samlings folk, kan vanskelig forenes med Grunnloven og er i høi grad urettferdig.
Den har preg av uhemmet hevnlyst mot politiske motstandere og av et vilkårlig oppgjør. Det 
skapes en dyp splittelse i folket og et sosialt sår som det vil ta årtier å lege.

Vidkun Quislings siste ønske var å bli gravlagt i familiegraven i Gjerpen, der hans søster og 
foreldre var begravet. Først 30.6.1959 lyktes det Maria Quisling å få utlevert urnen, til tross 
for at det i ”Regler om fullbyrdelse av dødsstraff” av 27.7.1945 står: ”Hvis domfeltes 
pårørende forlanger det, blir asken å utlevere til dem for bisettelse”. Dagen etter ble den 
satt ned i graven. Selv ble hun gravlagt der etter sin død i januar 1980.
                                                                                               
I.C.Stridsklev   icstrid@online.no
Kilder: Q-sak er ”Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling.
Q1 og Q2 er HF Dahls biografier ”En fører blir til” og ”En fører for fall”.
Odd Melsoms bøker er ”På nasjonal uriaspost” og ”Fra kirke- og kulturkampen”.
Har brukt Finn Thranas ”Vi ville et folk som var frelst og fritt” og Knut Martens Steenstrup 
”Men det er en annen historie”. Den kalles Steenstrup 2, fordi han før har utgitt boken 
”Dilemma”.
Advertisements