Historielogikk? En historie om historien til Carl Fredriksens Transport

Historielogikk? En historie om historien til Carl Fredriksens Transport

Hvis man etter 2. Verdenskrig ville gjelde for helt i Norge, var det to organisasjoner man ikke måtte kritisere: Arbeiderpartiet og Milorg.

Kritiserte man Arbeiderpartiet eller Milorg, fikk man ikke gjelde for helt, uansett hva man måtte ha gjort av heltegjerninger. Eksempler er general Fleischer, oberst Eriksen på Oscarsborg som stanset ”Blücher”. Han ble utsatt for to granskningskommisjoner og kom i æresgrav 20 år etter sin død. Det samme gjelder oberstene OH Langeland og Svein Blindheim. I tidsskriftet „På jakt og vakt“ som utgis av Historielaget Grefsen, Kjelsås og Nydalen står i nr.2, 2012 den politisk korrekte fortellingen om de eneste jøder man vet er drept av nordmenn: „Feldmannsaken“.

http://historielaget-gkn.no/pdf/12%E2%80%932%20Feldmann.pdf

Forfatteren, Finn Geiran, forteller at allerede 22.10.42, var det risikabelt for jøder å ta toget til Halden. Han forteller at flyktningelosen, milorgmannen Karsten Løvestad skjøt en politimann som skulle kontrollere papirer. Han nevner ikke at politimannen var ubevæpnet. Losen satt i kupe med to jøder. Den ene var Hermann Feldmann, den andre Willy Schermann. De hoppet av toget i fart, ble skadet og dro hver sin vei. Geiran gir lokalbefolkningen skylden for at ikke bare disse to jødene og flyktningelosen ble tatt, men at også de andre jødene i transporten som ikke visste om drapet ble tatt straks etter drapet.

I motsetning til det Geiran forteller, sto det i avisene at alle de tre arresterte var enige om at det var flyktningelosen som skjøt. Men i avisene sto det også at de var foretatt flere arrestasjoner, angivelig som del i oppklaringen av drapet. De første som ble arrestert, var familien til Schermann. Så ble alle mannlige jøder over 15 år arrestert.

Geiran forteller at Hermann Feldmanns foreldre hadde ”fått tips fra en forretningsforbindelse om en annen fluktmulighet. Den gikk over Trøgstad i Østfold etter en rute som var lagt opp av en organisasjon med dekknavnet ”Carl Fredriksens transport”. ” Gid det var så vel! Da hadde vi neppe hatt noen Feldmannsak. De kom ikke til gartneriet til Syversen, der transportene til ”Carl Fredriksens transport” begynte, men til gården til losen som hadde skutt politimannen, Karsten Løvestad, der de traff hans bror. De ble enige om at broren og hans kamerat, også i Milorg, skulle få dem over til Sverige. I stedet begikk de to overlagt rovmord på ekteparet. De tok med seg ekteparet og telefontråd til Skrikerudtjern (ikke Skriktjenn) slo dem bevisstløse, og bandt stener til dem og senket dem i vannet etter å ha fjernet de verdiene de bar med seg.

Geiran skriver: ”Saken kom opp for lagmannsretten i Sarpsborg i 1947. Grenselosene ble til manges overraskelse frikjent. De hadde jo innrømmet mordene, da saken ble etterforsket. Dermed brøt levenet løs. Flere tunge aktører i hjemmefrontens ledelse hadde vitnet til grenselosenes fordel. Noen av dem hadde selv benyttet Carl Fredriksens Transport og hadde berget livet ved hjelp av de tjenester som denne organisasjonen hadde ytet. Det var hevet over tvil at de to losene hadde gjort et fremragende arbeid for å redde mange liv, med egne liv som innsats.(?)

At de falt for fristelsen til å forsyne seg med en sum penger når mordene likevel var nødvendige(?), ble det sett gjennom fingrene med. At de senere ble dømt for underslag av 12000 kroner, hører riktignok med til historien, Det gav dem noen måneder i fengsel som allerede var sonet da dommen falt. ”

”Det har også blitt antydet at saken var styrt ovenfra. Hjemmefrontens ledelse hadde riktignok trukket seg tilbake og hadde ingen offisielle verv lenger, men hadde fortsatt betydelig tyngde i mange saker som angikk krigen i Norge.” Det ble påstått at det var riktig å drepe flyktninger hvis det var fare for å avsløre en flyktningerute.

Men Carl Fredriksens Transport var ikke anklaget i Feldmannsaken: De var vitner for aktoratet i en sak mot de to Milorgmenn. Attpå til skrev de i Dagbladet hva de mente. Det ble ikke tilgitt. De ble glemt til Nyttårsaften 2008, da det var en stor artikkel i Aftenposten. Der fremgikk det at selv ikke jøder som ble reddet, kjente til dem.

Da var alle i Carl Fredriksens Transport døde, og kunne ikke lenger betakke seg for å bli innlemmet i Milorg, som fikk del i æren for deres innsats.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Sterkt-mote-med-en-ukjent-fortid-6607268.html

I artikkelen til Geiran får de attpå til skylden for Feldmanndrapene.
Her er avisinnlegget som førte til at Carl Fredriksens Transport ikke fikk den ære og anerkjennelse de fortjente. Det sto i Dagbladet 5.9.1947:

„Flyktningeførerne Motzfeldt & Co. Feige mennesker som skryter

Den 22. oktober 1942 skulle medlemmer av en flyktningehjelpeaksjon, bl.a. Karsten og Haakon Løvstad, føre ca. 20 jøder over til Sverige. Jødene og et par flyktningeførere satte seg på toget som gikk til Halden.

Reisen til Halden kunne vært ufarlig. Noen jødeforfølgelse var ikke satt i gang i Norge, Jødene var ikke ettersøkt. Og Halden lå utenfor grensesone Øst.

Men, ja det fantes dessverre et ”men”. Flyktningeførerne var litt for glade i brennevin. Og da grensepolitimann Hvam kom inn på toget, så en full flyktningefører rødt. Han eglet seg inn på Hvam som naturligvis ble arg. Og dermed oppsto fare for flyktningeførerne og organisasjonen deres.

Motzfeldts instruks for farefulle situasjoner kunne av gode grunner ikke komme til anvendelse denne gang. Flyktningene satt nemlig i andre kupéer og var helt utenfor fyllebråket. Det var ingen sjangse til å få skutt dem.

I stedet ble Hvam skutt, hvorefter flyktningeførerne hoppet av toget for å redde seg selv. Flyktningene lot de gå pokker i vold. Ja, så fikk vi jødeforfølgelsene da. Ansvarsløse flyktningeførere hadde gitt nazistene et velkomment påskudd til å lage et helvete for en hel befolkningsgruppe.

Hva foretok så organisasjonens sjef, hr. Motzfeldt seg? Jo, han ga ordre om at alt flyktninghjelpearbeide skulle innstilles. Han mente vel det måtte være nok at organisasjonsmedlemmer hadde skaffet jødene en forfølgelse på nakken, om organisasjonen ikke også skulle forsøke å redde jødene. Akkurat da alt burde settes inn på å redde de mest nødstilte av alle nordmenn, jødene, fra et uhyggelig helvete – akkurat da gir Motzfeldt ordre til å innstille virksomheten. Tross at hans egne folk bar skylden for at forfølgelsene kom så brått i oktober 1942.

Heldigvis fantes det såkalte private organisasjoner som reagerte annerledes. Jeg skal her nevne den jeg kjenner til ”Carl Fredriksens transport”. Vesentlig rekruttert fra Transportformidlingen avd.1, Maridalsveien, Oslo – ledet av gartner Rolf Syversen (skutt på Trandum), politibetjent Alf Pettersen og undertegnede. Jeg kan nevne at en mann av gruppen vår alene bragte ca. 500 jøder (hele, halve og kvart) over til Värmland i løpet av 6 uker. Og det samtidig med at han kjørte hundrer av andre nordmenn over grensen, for eksempel mil.org.-stifteren O. Berg og flere andre høye offiserer.

La meg til sammenligning referere litt fra mil.org-boka ”Usynlige veier”. Det heter der, side 178: ”Eksporten av mil.org-karer i denne tid var i alminnelighet gjennomsnittlig fra 4 til 8 personer i uken (høsten 1942). Mil.org eksporterte jo vesentlig egne folk som måtte reise fordi de var i faresonen som følge av sitt arbeid.”

I lagmannsretten i Sarpsborg opplevde man noe lite smakfullt: Motzfeldt og Co., som bevislig hadde flere uhell på sine små filleruter i denne tiden, unnså seg ikke for å kritisere en av politibetjent Pettersens turer som uforsvarlig. Pettersen som uke etter uke uten uhell kjørte gjennomsnittlig 175 flyktninger pr. uke denne tiden.

Det er på høy tid at myndighetene tar seg en tur til Långvassdalen i Värmland og hører etter hvor mange jøder ”Carl Fredriksens Transport” bragte over grensen der. Deretter kan de regne ut hvor mange jøder det blir igjen på deling på de andre milorg og sivilorganisasjonene til sammen i distriktet.

Motzfeldt og Co.s forhold til jødeforfølgelsene er verd å merke seg når en skal vurdere deres vitneprov i Feldmann-saken. Burde ikke Motzfeldt selv ha sittet på tiltalebenken? Det er trist å høre feige mennesker skryte av at de er helter og male rosenrød farge på kamerater som er likeså feige.

Dette bør en ha klart for seg når en skal diskutere Feldmann-saken, den nest største skamplett Motzfelds karer har satt på norske flyktningeføreres historie

Oslo den 4. september 1947.
Reidar Larsen”

Reklamer