Var etterkrigsoppgjøret et rettsoppgjør?

Svend Hansen siterer denne kronikken som sto i Bergens Tidende 26.10.1995 på side 682-5 i sin bok -Norges skjebne under to verdenskriger. De to tidligere kronikkene som det henvises til, hadde først stått i Dagbladet, der denne ikke kom inn. Det kom ingen kommentarer til denne kronikken.

Var etterkrigsoppgjøret et rettsoppgjør?

Den 23.9. og 25.9. hadde Bergens Tidende to kronikker, den første skrevet av Baard Borge, den neste av Johs. Andenæs. Tittelen på begge kronikkene var: ”Var rettsoppgjøret rettferdig?”

Borge skriver: ”Representanter for anklagersiden reiser i regelen få innvendinger mot oppgjøret, mens de dømte frakjenner det enhver legitimitet.” ”Også utenforstående har vært kritiske, blant dem flere framtredende jurister.” Hva skyldes det at kritikken mot etterkrigsoppgjøret er så lite kjent? Hvorfor mangler analysene? Andenæs nevner ”Innstillingen om landssvikoppgjøret” som ble utgitt i 1962, men som ble forberedt fra 1955. Den inneholder lite kritikk av oppgjøret, men desto grundigere kritikk av kritikken. Mange av dem som skrev mot oppgjøret ble dømt for det, blant dem en tidligere Milorg.leder. (O.H. Langeland ble frikjent, men bare anklagene mot ham ble kjent). Innstillingen virker som et forsvarsskrift for de myndigheter som nedsatte utvalget. Blant annet er bare ett voldelig dødsfall blant fangene nevnt.

Det ble også lagt hindringer i veien for trykking og for distribusjon av kritiske skrifter. Det som kom ut, ble i svært liten grad omtalt i øvrige media. Avisinnlegg med kritikk av oppgjøret er til i dag stort sett ikke kommet inn. Borge nevner derfor med rette at etterkrigsoppgjøret har vært et tabuemne. ”En har vært redd for at kritiske analyser kunne oppfattes som relativisering av de dømtes skyld, eller som kritikk av motstandsbevegelsen.”

Når det gjelder den siste innvendingen, kan det spørres om det betyr at de illegale handlinger ikke står for kritikk? Når Borge samtidig nevner at 26000 av 49000 dømte ble dømt utelukkende for den meningsytring det var å melde seg inn i den politiske organisasjonen Nasjonal Samling, er det kan hende berettiget å spørre om de dømtes skyld?

Hovedinnvendinger mot etterkrigsoppgjøret har vært at man dømte etter lover som ikke var kunngjort på forhånd for dem som ble dømt, og som hadde tilbakevirkende kraft. Dessuten virket det som om forutsetningen for at en del forhold skulle være straffbare, var at anklagede i tillegg var NS-medlem. Det var altså ikke likhet for loven. Norge er også det eneste land som dømte mennesker som dømte mennesker som hadde pleiet venn og fiende i Røde Kors’ tjeneste.

I følge Paulus har alle syndet, og står uten ære for Gud. I følge den moderne demokratiske ideologi har flertallet rett. Hva så om flertallet med sine representanter tar feil? Hitler kom til makten på lovlig demokratisk vis. Er det bare tyskere som kan ta feil?

Nordmenn flest var enige i mellomkrigstidens norske forsvars- og utenrikspolitikk som la landet åpent for invasjon. En av de meget få som hadde protestert, var major og tidligere forsvarsminister Vidkun Quisling. Da tyskerne hadde vunnet kappløpet, mobiliserte ikke regjeringen Nygaardsvold før tyskerne hadde inntatt de viktigste byene. Da ble en del av forsvaret mobilisert, med skriftlig innkalling til to dager senere. Mange av dem som likevel forsøkte å forsvare landet våren 1940, følte seg sveket av de myndigheter som hadde fratatt dem midlene til å forsvare Norge.

I anledning 50-årsmarkeringen for frigjøringen i vår, ble det understreket av Jens Chr. Hauge hvor viktig det var å ha norske myndigheter til å ta imot de allierte da de kom for å motta tyskernes kapitulasjon. Disse myndighetene var hjemmefronten, som verken representerte regjering eller Storting. Var dette like viktig 9.4.1940? Høyesterettsjustitiarius Paal Berg viste mer forståelse for Quislings handlemåte i april 1940 enn mange NS-medlemmer gjorde. Berg takket Quisling i radio for at han hadde bidratt sitt for å unngå blodsutgytelse og for at regjeringen Quisling igjen viste ansvarsfølelse og fedrelandssinn ved frivillig å trekke seg tilbake 15.4.1940. Samtidig deltok mange av de forsvarsvennlige NS-medlemmer og prosentvis usedvanlig mange av de senere frontkjempere i kampene. Noen falt. Det de andre erfarte fikk dem til å gi Quisling rett i at Norge ikke hadde noe reelt forsvar.

Det falt omtrent like mange (ca.1000) frivillige norske soldater på hver side i annen verdenskrig. Er det virkelig noen som ikke tror at alle disse kjempet i den primære hensikt å sikre Norges frihet?

Når en politisk bevegelse er blitt kriminalisert som Nasjonal Samling, er det kanskje på sin plass å minne om hva den sto for. NS var på ingen måte noen avlegger av det tyske NSDAP. Det fantes en parallell i Norge som het Norges NasjonalSosialistiske ArbeiderParti(NNSAP), dannet året før NS.

Den 29.1.1938 skrev Vidkun Quisling en leder i ”Fritt Folk” som het ”Det rette navnet”: ”Nasjonalsosialisme” er den tyske form både for moderne nasjonalisme og sosialisme. ”Fascismen” er spesifikk italiensk nasjonalisme og italiensk sosialisme. Likeledes arbeider seg nu frem i Romania en nasjonalisme og sosialisme som verken er ”Nasjonalsosialisme” eller fascisme”, men romansk nasjonalisme. På lignende måte i alle land, hele verden over, selv om det også i enkelte land finnes dem som i sin åndsfattigdom kritikkløst kopierer utlandet. Men slike kopister misforstår det hele.  Deres arbeide fører ikke til noe av blivende verdi. Vi har også brukt ordet ”sosialindividualisme” på vår bevegelse. Vi har dermed villet fremheve at den slett ikke tilsikter en kollektiv undertrykkelse av individets rett, men tvert imot en samfunnsordning hvor frihet, forskjellighet og fellesskap er forenet på rette måten.”

Blant programpostene var ”Kristendommens grunnverdier vernes” og folketrygd. Barnetrygd ble innført ved årsskiftet1944/45. De fleste nordmenn hadde nødvendigvis samarbeidet med tyskerne. Et par hundre tusen arbeidet på tyske forsvarsanlegg. Folk som hadde beholdt sine stillinger i offentlig administrasjon, domstoler osv. utførte okkupasjonsmaktens pålegg ofte vel så velvillig som NS-medlemmer i tilsvarende stillinger. De fleste ble nok derfor lettet over at de som ble straffet stort sett ble NS-medlemmer og andre som kritiserte de myndigheter som hadde tilordnet seg de seirende makter i verdenskrigen.

Ikke minst: Hvordan skulle man kritisere regjeringen Nygaardsvold for å ha lagt landet åpent for invasjon, etter at man hadde henrettet Quisling for at han skulle ha overtalt tyskerne til å komme?

Det kan virke som om den devaluering av menneskeverdet nazismen med rette anklages for, hadde smittet over på norske myndigheter. Velkjent er bildet av Henry Rinnan med to blåveiser som gikk landet rundt, uten at noen stilte spørsmål. Rinnan er for øvrig atypisk for NS-medlemmer. Han satte tyske interesser over nordmenns. Selv ikke hans kone visste hva han hadde fore.

Fengselslege Jon Leikvam utnevnt før okkupasjonstiden, har i et intervju uttalt: ”Som overlege ved fengslene i Oslo både under og etter okkupasjonstiden, kan jeg bekrefte at aldri var vilkårligheten og overgrepene større mot fanger enn etter at freden brøt løs i 1945. Det er sannheten. Selv har jeg behandlet så mange ”landssvikfanger” for voldelige overgrep at jeg vet hva jeg snakker om i forhold til jurister og historikere som av personlige eller sjåvinistiske grunner ”antar” at alt gikk riktig for seg. Blant annet hendte det at gjenger fra Hjemmefronten eller de såkalte polititropper fra Sverige brøt seg inn i cellene og skamslo fanger. Iblant moret de seg med å skyte fra gården mot cellevinduene og det var et under at ikke liv gikk tapt (det gjorde det dessverre!), men jeg har behandlet en farlig hodeskade som oppsto på grunn av denne vettløse skytingen. Myndighetene grep ikke inn.”

På årsdagen for Quislings henrettelse fikk et par NS-folk inn et anonymt innlegg i ”Dagsavisa” i Trondheim der de tilbød forsoning. Der sto bl.a. : ”Det er ikke sant at vi er landsforrædere eller landssvikere. Da krigen kom, var det mange av oss som grep til våpen og kjempet mot fienden, men siden, da krigen faktisk var slutt, ofret vi vennskap og medborgerlig aktelse bare for å hjelpe folket. Freden kom, for mange en virkelig befrielse, – for oss også, trodde vi, fra krigens fryktelige mareritt. Men nå brøt hatet uhemmet løs. Fengsler og konsentrasjonsleire fyltes med menn og kvinner som gjennom de 5 årene uselvisk ofret seg for å hjelpe til å opprettholde det levende folkeliv. Vi ble likestillet med æreløse forbrytere og behandlet deretter. Vi led sjelkvaler, vi ble sjikanert, vi ble pisket og slått, mange til døde. Felles for oss alle er at vi ikke under noen omstendigheter kan erkjenne vår skyld, tvert imot, vi mener å ha gjort vårt beste for hele landet ved å bli på vår post.

Vi vil avfinne oss med våre lidelser, fordi vi gjennom soningen av straffen som er pålagt oss, ser fram til enighet mellom landsmenn. Vi vil ikke ha noe skille i folket, men være de første til å rekke hånden fram. Vi ønsker at kjærligheten må seire, også hos dere, for gjør den det, har ikke 24. oktober 1945 vært forgjeves.

Det ble selvsagt politietterforskning etter at dette hadde stått i avisen. Men ikke for å finne ut om påstandene var sanne, men hvem som hadde skrevet dette. Ennå vil ingen høre på fangen som i 1946 opplevde at broren døde på cellen deres av dagen før å være slått i hodet under forhør.

De dømte har alltid sett på etterkrigsoppgjøret som samfunnets skam. De ble stilt overfor særdomstoler kalt lagretter, med svært liten reell ankemulighet. Det er ikke korrekt som Andenæs skrev, at hver enkelt fikk individuell behandling, man behandlet ofte knipper med 4-5 lignende saker samtidig. Det er ikke bare i Quisling-saken at domsslutningen inneholder momenter som ikke var blitt tatt opp i rettsforhandlingene, og som de dømte måtte få inntrykk av var utformet på forhånd. Kan hende er følgende fra fru Hamsuns rettssak karakteristisk for stemningen: Da det ble fremlagt et takkebrev fra direktør Harald Grieg i Gyldendal for at fru Hamsun hadde fått ham løslatt fra Grini i 1942, var eneste reaksjon på brevet et lite smil fra rettens administrator. Da forsvareren spurte om han tvilte på at brevet var ekte, svarte han:” Nei, bevares, men jeg trodde Grieg var god nordmann.”

Inger Cecilie Stridsklev

Reklamer