Biskop Eivind Berggravs synderegister

skann0001 (3)

Listen foregir ikke å være fullstendig. Korreksjoner og kompletteringer er ønsket. I Berggravs skrift ”Folkedommen over NS” het kapitel 9:” Vi, de rettferdige”. Han gjentok s. 38: ” Hvis vi i dag sammenligner oss med NS, er det opplagt at de har syndet mens vi selv er fri.”

1: Berggrav hadde vist usedvanlig stor godvilje mot tyskerne i 1940: Han hadde i likhet med Quisling forsøkt seg på fredsmegling mellom Tyskland og England. Berggrav møtte ikke Hitler, men Göring i hans Karinhall 21.1.1940. (s.319 Tor Bomann-Larsen Æresordet Oslo 2011)

2:Dette sa Berggrav i NRK 14.4.1940:”Det er av største betydning, større enn de fleste aner, at det ikke fra befolkningens side, fra elementer i den, blir foretatt ting som bringer en slik ordning i fare, ja bringer mer i fare enn noen av oss kan overskue innenfor disse områder hvor vi er.

Noe av det siste de sa, de som måtte reise bort fra byen den dagen, var: Sørg for at det blir samarbeid til beskyttelse av dem som ikke har noe med krigen å gjøre. Det er i ettermiddag utsikt til at det meget snart kan bli en lovlig ordning av det norske forvaltningsapparat i de okkuperte områder av vårt fedreland. – i forståelse med den tyske minister.” 449 Samme dag hadde Kongen henstilt ”til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten og selvstendigheten for vårt kjære fedreland.” (Tor Bomann-Larsen Æresordet Oslo 2011. s.450, Da kampen kom. Berggrav 1945 s.193.) Her kan likevel Berggrav ha noe rett: I følge sin dagbok ga justisminister Terje Wold politimestrene i Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand tidlig om morgenen 9.april 1940 beskjed om ”å bli på sin post for på best mulig å beskytte byenes sivilbefolkning når byene nå ble besatt.”

3:15.4.40 reiste Berggrav til Krokskogen med tysk følge for å tilbakekalle norske soldater og få dem til å avstå fra å kjempe. Tor Bomann-Larsen Æresordet Oslo 2011 s.456-7

4: Dagen etter, 16.4.40 talte Berggrav i NRK og det ble gjengitt i Aftenposten dagen etter: ”Under en reise som jeg i går gjorde oppover i landet for å se til sivilbefolkningen og bistå med oppklaring av unødige misforståelser, slo det meg at enkelte ikke er klar over noen vesentlige ting. De tror at det å skyte på en soldat er en fri sak for alle og enhver, ja kanskje noen mener at det er en plikt. De vet ikke at det i krig er meget bestemte regler og avtaler, og at bare krigere kan føre krig. Sivilbefolkningen må avholde seg fra enhver innblanding. Hvis noen fra sitt vindu ser en tropp marsjere forbi og så løsner et skudd mot dem, så har han ikke bare brutt krigens lov, men har utfordret til den verste gjengjeldelse mot uskyldige som tenkes kan. Et slikt skudd har i krigene ofte kostet hundrer uskyldige mennesker livet. Sivile som voldelig blander seg inn i krigen med sabotasje eller på annen måte, gjør den største forbrytelse mot sine egne landsmenn. La oss vise disiplin”. ”Sivile må aldri bære våpen. Etter krigsloven er de da franktirører og blir skutt. Alle krigshandlinger er forbeholdt uniformerte og organiserte tropper. Legg merke til begge disse ting. Riksadvokaten opplyste om dem i avisen forleden dag ved å vise til Haagkonvensjonen. ”Så meget godhet var det aldri i Norge. Mange har også meget godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne.”(Da kampen kom. Berggrav 1945 s.196-7)

I følge redegjørelsen om ”Forhandlingene med tyskerne” fra 1947 står følgende kommentar om biskop Berggravs oppfordring i Nordmarka om å legge ned våpnene 15.4.1940 og hans oppfordring i radioen dagen etter: ”Den folkerettslære som bispen forkynte med henvisning til de to juridiske autoriteter, stemmer imidlertid ikke med Haagkonvensjonens reglement om landkrigens lover og sedvaner.” I motsetning til hva biskopen påsto, står: ” Befolkningen paa et ikke okkupert område, som, naar fienden nærmer seg, av egen drift griper til vaaben for at bekjæmpe de indrykkende tropper, uten at ha hat tid til at organisere sig overensstemmende med første artikkel, skal betragtes som krigførende, hvis den overholder krigens lover og sedvaner.”

5: Kohts tale i BBC 5.5.1940:”Enda våger den tyske regjering gjennom biskop Berggrav i Oslo å sende ut oppfordring til det norske folk om at det ikke må bryte folkerettsreglene for krig under sin motstand mot brutaliteten og å oppfordre alle fredelige borgere til å være trygge. Det er synd og skam at en høy norsk embetsmann har kunnet la seg drive til å forkynne slike løgnaktige påstander.” (Da kampen kom. Berggrav 1945 s.202)

6: 11.mai 1940 var Terbovens eneste tiltredelsesbesøk til Berggrav, sammen med Hans Delbrügge som refererte:” Samtalens forløp, som stort sett bare hadde karakteren av gjensidig høflighet, synes jeg var tilfredsstillende som en begynnelse.” (Tor Bomann-Larsen Æresordet Oslo 2011 s.490-1.)

7: Biskop Berggrav fortalte i mai 1940 til tyskerne både at Kongen var i Tromsø og om hans sykdom. (Tor Bomann-Larsen Æresordet Oslo 2011 s.489.)

8: Berggrav arbeidet for å få avsatt Kongen og Kronprinsen og få prins Harald til konge. (Tor Bomann-Larsen: Svaret Oslo 2013 s.30-42, 80.)

9: I følge Gunnar Jahns dagbok ville Berggrav 8.7.1940 ”rette på alt som var galt ved parlamentarismen” (Tor Bomann-Larsen: Svaret Oslo 2013 s.205.)

10: Utdrag av hyrdebrev fra biskop Eivind Berggrav til prester og menigheter i Oslo bispedømme august 1940.

«Derved at hele Norge nu er et okkupert land — hvor krigstilstand altså for så vidt fremdeles gjelder — er Haager-konvensjonen blitt gjeldende rett her i landet. De deltagende i denne konvensjon (1907—1910) har uttrykkelig forbundet seg til å overholde dens regler. Blant dem som har forpliktet seg til dette er også Norge.

Kompetente norske rettsautoriteter har bistått med å utrede hva denne konvensjon innebærer for oss. Haagerkonvensjonens § 43 fastsetter at: «den lovmessige makt faktisk er gått over til okkupanten og at denne skal ta enhver forholdsregel som beror på ham, for så vidt mulig å gjenopprette og sikre den offentlige orden og det offentlige liv. Okkupanten skal herunder respektere de love som gjelder i landet, med mindre der foreligger «absolutte hindringer derfor». Vedkommende autoriteter uttaler herom: «Det er uomtvistelig at innen det besatte område går okkupasjonsmyndighetenes bestemmelser foran den ordinære norske regjerings (i London) bestemmelser. Den siste kan ikke ved noen forordning gyldig pålegge den norske befolkning å foreta eller unnlate noe, som okkupasjonsmakten forbyr eller forlanger, så fremt okkupasjonsmaktens påbud ikke ligger utenfor grensen av en okkupasjonsmyndighets rettslige beføyelse.   Herav er følgen at den heller ikke kan gjøre ansvar gjeldende mot norske borgere fordi disse ikke har rettet seg etter dens — i regjeringens forholdsordrer, når disse var i strid med okkupasjonsmyndighetens bestemmelse.»   Om der i okkupasjonstiden innsettes norske forvaltningsorganer, har altså disse en dobbelt hjemmel. De har hjemmel etter norsk lov, så langt denne fremdeles er gjeldende, og de har hjemmel med okkupasjonsmaktens bifall, selv om der blir fattet bestemmelser som går ut over hittil gjeldende norsk rett. I siste instans er det nemlig ifølge Haagerkonvensjonen okkupasjonsmakten som er rettsstiftende, slik som er bestemt i der Führer Erlass ved hans oppnevnelse av Reichskommissar.

På følgende direkte spørsmål har de ovennevnte autoriteter gitt følgende svar:

Spørsmål l. Er pålegg fra et norsk styre i okkupert områdeforpliktende for folk og institusjoner i dette område?

Svar: Ja, forsåvidt de ligger innenfor rammen av norsk lovgivning eller er hjemlet ved gyldige bestemmelser av okkupasjonsmakten.

Spørsmål 2. Er lover eller forordninger som etter 9. april 1940 utstedes av den norske regjering (i London) bindende for folk og institusjoner i det okkuperte område?

Svar: Nei.                                       .

Av særlig interesse for oss er Haager-konvensjonens § 46 som lyder slik «Familiens ære og rettigheter, individenes liv, den private eiendom, den religiøse overbevisning og religions utøvelse skal respekteres. Privat eiendom kan ikke inndras».

Av alt dette følger at vi i dag står under en dobbelt rett. Grunnloven (og andre norske lover) på den ene side og på den annen side Haager-konvensjonen og de av okkupasjonsmakten gitte forordninger. Disse har forsåvidt også norsk rettshjemmel som Norge offisielt har forpliktet seg til i gitt fall å underkaste seg Haager-konvensjonen. Vi befinner oss altså i en foreløbighetstilstand, hvor rettsforholdet i adskillig utstrekning er undergitt okkupantens skjønn.   De rettslærde uttaler: Der kan nok oppstilles visse almindelige regler herfor. Men en må ha for øye at disse ikke kan diskuteres på like fot. En kan ikke overfor en okkupasjons-styrke si at dette eller hint vil vi prosedere om. Der finnes med andre ord ingen jevnbyrdighet. Den forståelse som okkupasjonsmyndighetene hevder blir inntil videre den avgjørende.» —

11: Biskop Eivind Berggrav skrev i en artikkel 4. september 1940:”Lov og rett i Norge nu. Vedkommende autoriteter uttaler herom: ”Det er uomtvistelig at innen det besatte område går okkupasjonsmyndighetens bestemmelse foran den ordinære norske regjerings bestemmelser. Den siste kan ikke ved noen forordning gyldig pålegge den norske befolkning å foreta eller undlate noe, som okkupanten forbyr eller forlanger.”

12:Berggrav fjernet bønnen for Konge og regjering i kirkebønnen i september 1940. Det førte blant annet til at sogneprest i Gjerpen, Halfdan Wexelsen Freihow gikk av i protest.

(Eivind Berggrav: Da kampen kom. Land og Kirke Oslo 1945 s.78-85,Terje Christiansen: Gjerpen Bygds historie Bind 2 Skien 1978 s. 929.)

13: Rundskriv av 23. oktober 1940 Til prestene i Oslo bispedømme.

All unødig uro som voldes i denne tid bør fjernes snarest, og etter anmodning fra flere prester nevner jeg derfor engstelsen rundt om for at en skal bli stillet overfor krav om ny embedsed må ansees for å være ugrunnet. Kjennskap til Haagerkonvensjonen, § 45, vilde straks gjort det klart for alle at en ikke behøvde spekulere på noe slikt; det har heller aldri hendt at et okkupasjonsstyre har latt avlegge ed til seg. (Haager-konvensjonen, se Lovt. 1910 s. 499 ff.).

Unødig må også engstelsen for et mulig krav om en lojalitetserklæring være. Om et slikt krav skulle komme-, er det selvsagt at kirkens menn ikke stiller seg negativt. Vi prester står her i en klar stilling som vi i tilfelle også kan og bør gi uttrykk for. Vi står først og fremst på vårt presteløfte, gitt ved ordinasjonen og bekreftet for oss i kollatsen da vi ble innsatt i vårt embete. Vi er i henhold til Rom. 13 lydige mot øvrigheten, og vi er i henhold til Ap. g j. 5, 29 i konfliktstilfelle bundet til å lyde Gud mer enn mennesker. Vår samvittighet er orientert og bundet i Guds ord og kirkens bekjennelse.

Enhver av oss kan positivt erklære at «Jeg har vært og vil vedbli å være lojal mot den foresatte øvrighet (Rom. 13,l—5) og mine embetsplikter, trofast mot min samvittighet etter Guds ord (Ap.gj. 5, 29) og mot det fedreland Gud ga meg.»

En tredje engstelse er kommet fram ved spørsmålet om å melde seg inn i Nasjonal Samling. Enhver må her følge sin overbevisning. Ut over dette hverken kan eller må noen la seg drive av hvilket som helst hensyn. Et blikk på den uttalelse som den konst. sjef for Kirke- og Undervisningsdepartementet ga til «Dagen» den 11. oktober gjør det klart at det ikke fra ansvarlig hold er tanke på å tvinge eller presse geistligheten i politisk henseende. Kirken skal ha ubetinget arbeidsro, uttales det her. «Forutsetningen er at kirken på sin side holder seg til sin oppgave, altså ikke griper inn på andre områder, f. eks. det politiske!»

En sak for seg er det at en prest kan ta det standpunkt han som borger av samfunnet er berettiget til, også i politisk henseende, bare at dette ikke har noe med hans stilling som prest og embetsmann å gjøre. Enhver følge sin samvittighet og overbevisning.

Kirken er evangeliets tjener i vårt folk. Dette må være vår rettesnor, som det også er vår dypeste forpliktelse i alle ting.   Oslo biskop.            Eivind Berggrav. (”Da kampen kom” Land og kirke Oslo 1945 s.206)

14: I biskopenes brev til minister Skancke 15.januar 1941 blir Hirdens fortvilte forsøk på å forsvare plagede NS-barn angrepet, uten at de som angrep NS-barna ble bebreidet. Allerede senhøstes 1940 skrøt både Norsk Tidend London og New York Times av forfølgelse av NS-barn.

Den 1. 8. 1941, hadde bladet ”Kristen Samling”, som utkom i Skien og ble lest av kristne NS-medlemmer over hele Norge en artikkel som het ”Hvorfor våre barn?”, hvor de etterlyste hyrdebrev fra biskopene mot de ”hundreder, ja tusener av overgrep som de uskyldige har blitt utsatt for. Biskopene skulle da i første rekke være forsvarere for den svake som lider urett.” Da Vidkun Quisling besøkte Skien i mars 1942, nevnte han forfølgelsen av NS-barna. Kirkens menn ”har ikke engang tatt avstand fra overfallene på NS-barna, hvordan disse er blitt behandlet og slått helseløse.” I det siste nummeret til ”Kristen Samling”, 1.5.1945 sto i en hilsen fra søndagsskole for NS-barn på Ullern: ”P.S. Når det blir fred håper vi å få være med alle barn på søndagskole igjen. Da blir vel alle norske barn snille mot hverandre igjen.” Ønsket ble ikke oppfylt, særlig ikke hvis NS-barna ikke ville bryte det 4. bud. (Hedre din far og din mor…)

15. Kirke- og undervisningsminister Ragnar Skancke ble frifunnet for følgende anklage: ”Den 16.september 1941 anmodet Kirkedepartementet telegrafisk prestene om under f.k. søndags gudstjeneste å minnes de norske sivile som omkom under angrepet på ”Richard With” og ”Barøy”. 3 dager i forveien var det sendt ordre om ikke å minnes ofrene fra unntakstilstanden i Oslo.” Skancke erkjente å ha bedt om at de i alt 211 omkomne på de to rutebåtene som begge var senket av britene, ble minnet i Gudstjenestene. Når det gjaldt pålegget om ikke å minnes Hansteen og Wickstrøm, måtte Berggrav tilstå at det hadde han gjort. (Alexander Lange: Dødsdommen over kommisarisk statsråd Ragnar Sigvald Skancke. En gjennomgåelse. Oslo 1954 s.25.)

16: Etter alt som står foran, er det kanskje ikke så merkelig at medlemmer av Nasjonal Samling anså kirkekampen/den sivile motstandskamp som et samarbeidsprosjekt mellom Berggrav og Terboven? I Odd Melsoms bok ”Fra Kirke- og Kulturkampen under okkupasjonen” s.74-75 står: «Den aksjon Terboven innledet allerede i sin tale ved statsakten 1.februar- som til alminnelig forbauselse og indignasjon fra NS-medlemmene ikke la hovedvekten på den nye statsordning, men på voldsomme angrep på biskop Berggrav – den var en omhyggelig utarbeidet plan for å bringe Quisling og hans norske regjering i miskreditt i Berlin og dermed styrke Terbovens egen stilling. Han var jo en klar motstander av en fredsslutning mellom Norge og Tyskland, som var en forutsetning for Quislings regjeringsovertagelse, og som ville gjøre slutt på Terbovens stilling i Norge. Han visste at man i Berlin absolutt ikke ønsket noen kirkestrid, det være seg i Norge eller noe annet sted. Det er også grunn til å anta at han da han i sin tale hadde gjort Berggravs stilling uholdbar, ble han (Terboven) kontaktet fra kirkelig hold om hvorledes okkupasjonsmakten ville se på og behandle embetsnedleggelser fra presteskapets side. Til det skal han, eller vel rettere hans representanter, ha svart at det ikke ville bli behandlet som vanlig streik, som var underlagt dødsstraff. Da så biskop Berggrav insisterte på å trekke også de andre biskoper og prestene med i sitt eget forestående fall og fikk biskopene til under et meningsløst påskudd samlet å søke avskjed, hadde Terboven oppnådd det han ville».

I ”Front, fangenskap, flukt” s.17 sammenstiller Berggrav sitater fra Martin Bormann, og fra ”Hirdmannen”, som hadde en nazist (fra Norges nazistiske parti Norges NasjonalSosialistiske ArbeiderParti, NNSAP stiftet i 1932, året før NS) til redaktør, for å gjøre Nasjonal Samling nazistisk og påstå at NS i motsetning til sitt program ville innføre en hedensk/nasjonalsosialistisk barneoppdragelse. S.21 står at: ”Det måtte være det rette å bryte tvert av. Forhandling ville gi fienden alle sjanser til å underminere oss (biskopene), og vi ville miste det viktige overraskelsesmomentet. ”

17:Terboven kom Berggrav til hjelp da biskopen 8.4.1942 ble anklaget for falsk forklaring for den NS-ledete Folkedomstolen. (Hans Petter Graver: Dommernes krig s.148.)

18: I «Kirkens Grunn» var det foreslått fra prester fra Vestlandet med henvisning til Gal.3.28 om at det i Kristus ikke er forskjell på jøde og greker å ta med at «Har Kristus ikke forkastet sitt folk, så tilkommer det intet menneske å gjøre det.» Av taktiske grunner ble dette utelatt fra «Kirkens Grunn». (Torleiv Austad: Etikk under krigen i «Kyrkja under krigen» Hefte 1 1995 Årgang 8 s.17.

19:Han ga ikke Olav Valen-Sendstad (Stavanger) som skrev det utkastet «Kirkens Grunn» bygget på anerkjennelse for forfatterskapet. (Ole Bjørn Høiesen: Olav Valen-Sendstad 1904-1963: Stridsmann for skrift og bekjennelse Kapittel 7:Kirkens Grunn.)

20:I følge Svein Blindheim (personlig meddelelse både til meg og andre) gjorde biskop Berggrav alt for å trenge seg frem i første linje i mottakelseskomiteen 7.juni 1945, da Kongen kom hjem.

21:Biskop Berggrav følte seg kanskje ikke helt trygg på at hans svik fra 1940 var tilgitt. Han sikret seg med å utgi ”Folkedommen over NS” rett etter frigjøringen, der han gjør medlemmer av Nasjonal Samling til syndebukker for alt som gikk galt. Dette ble takknemlig tatt imot; 4-8.juni 1945 avholdt riksadvokat Arntzen et kurs for statsadvokater og representanter for Erstatningsdirektoratet. Han ”kunne ikke gjøre noe bedre enn å vise til Berggrav”. (Albert Wiesener: Lys over landssvikoppgjøret Dreyer 1985 s.77-78).

22: Det 8.bud heter: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Dette endret Berggrav (se f.eks. Berggravs gjengivelse av budene i hans Bibelhistorie s.33.) Der heter det 8. bud: ”Du skal ikke lyve”. Etter Berggravs massive falske vitnesbyrd mot medlemmer av Nasjonal Samling i ”Folkedommen over NS” var det ikke nødvendig å lyve for å komme med falske vitnesbyrd om NS-folk; Man behøvde bare sitere Berggrav. I tillegg forsvarte Berggrav mot Kristi bud om at ”Deres tale skal være ”ja, ja og nei, nei” (Matteus evangelium, kap 5, vers 37) at han hadde benyttet seg av ”Ord med dobbeltbunn”. (Da kampen kom” s.207.)

23: I ”Kirkens Grunn” understrekes samvittighetsfriheten. ”Derfor er det for kirken i strid med Guds befaling når det blir hevdet at den verdslige makt skal ha den høyeste øvrighet… på den måten at samvittighetene ikke har adgang til å bedømme lydigheten mot den verdslige lydighet på Guds ord.” Dette ble ikke hørt etter krigen av de som hadde holdt seg etter Rom. 13, 1-7 og Berggravs hyrdebrev av 23.10.1940. De opplevde at etterkrigsmyndighetene straffet dem som hadde fulgt sin samvittighet og gjort godt og fulgt norsk og internasjonal lov og rett. En from gammel prest, som resten av livet vedkjente seg å ”være NS”, betrodde meg at det han angret på i livet var at han hadde løyet og sagt han erkjente at han hadde ”tatt feil”. Men han ville så gjerne bli prest igjen, og da forlangte Berggrav at han skulle det.

24: Anonymisering og sletting av graver: I Morgenbladet for 26.1.1948 står følgende: ”Umiddelbart etter frigjøringen fattet myndighetene å måtte fatte bestemmelser om utsmykning av gravsteder over avdøde nazister. Bestemmelsene tok i første rekke sikte på å hindre større ”Æreskirkegårder” over størrelser innen Nasjonal Samling og frontkjempere, men de inneholdt også regler for innskrenkning av større gravsteder, forbud mot monumenter, gravstøtter og navneplater. Bestemmelsene ble fattet med den begrunnelse at folk ikke var særlig innstilt på å gå rundt på kirkegårdene og beundre flotte gravsteder over nazister, ville man unngå skjending, kom en ikke utenom slike vedtak. Men bestemmelsene gjelder fremdeles, og medfører at folk som tilfeldigvis er i familie med en avdød nazist, ikke engang har lov til å sette opp en enkel navneplate på sin slektnings gravsted. ” Kirkeverge Schwingel bekrefter at bestemmelsene gjelder fremdeles og også gjelder navneplater på gravene. Han mente at det ikke hadde noen bråhast å endre bestemmelsene. Et eksempel var familien Hildisch. Carl Dietrich Hildisch var født i 1867. En datter var sykepleieelev, ble smittet av tbc og døde i 1929. Graven var festet for alltid. Graven ble slettet og gravlegatet sendt tilsynsmannen for boet. Sønnen døde som fange på Ilebu. De hadde en datter igjen, også arrestert, det yngste av hennes tre barn var 9 måneder. Hildisch satt inne i to år, ble mishandlet og utsultet. Søknad om å få utbetalt penger til legemidler ble avslått 26.11.1948. Han døde året etter. I følge Norsk Krigsleksikon fikk han ”Ingen dom i landssvikoppgjøret pga høy alder og sykdom.” Forbudet mot minnesmerker over NS-folk ble godkjent av stiftsdireksjonen, der biskop Berggrav og fylkesmann Platou satt.

Biskop Eivind Berggrav het opprinnelig Jensen. Kan hende var han aldri så nær selverkjennelse som da han valgte seg det navnet. Herren selv, Kristus ble som kjent lagt i en slik grav etter sin død. Men som kjent var aldri graven noe blivende sted for den levende Kristus. Herren selv hadde uttalt seg om slike berg-graver, som ofte var hvitkalket: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet.» Matteus evangelium, kapitel 23, vers 27.

IC Stridsklev

Advertisements