Var okkupasjonen folkerettslig berettiget? Scharffenbergs svar.

Norges mest betydningsfulle innsats under andre verdenskrig som i første, var innsatsen til handelsflåten. Tonnasjeavtalen ble underskrevet 11.11.1939. Den forpliktet norske redere til å befrakte for britisk regning 1 500 000 dwt tankskip og 800 000 dwt tørrlasteskip. I en rapport til Undersøkelseskomiteen av 1945 besvarte den tyske marineattache i Oslo i 1939 -Richard Schreiber spørsmålet med å si at man på tysk hold så tonnasjeavtalen som et avgjørende tegn på at Norge ikke ville holde seg nøytralt og at dette var en hovedgrunn til at Norge ble okkupert.

I forordet til boken ”Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie» skrev dr. Scharffenberg (1950): ”Kunne Norge ved en klok utenriks- og forsvarspolitikk sluppet å bli trukket inn i krigen, på samme måte som under den første verdenskrig?

Jeg anser okkupasjonen 9.april 1940 som den største skam og dens følger som den største ulykke i Norges historie.” ”En objektiv vurdering krever svar på følgende spørsmål:

  1. Søkte Vestmaktene å trekke Norge inn i krigen mot Tyskland? Forberedte de okkupasjon av baser på Norges kyst?
  2. Førte Norge en strengt upartisk nøytralitetspolitikk? Ville eller kunne Norge motsette seg vestmaktenes planer?
  3. Fant Tyskland skandinavisk nøytralitet mest fordelaktig for sine egne interesser?
  4. Hadde Tyskland grunn til å frykte en britisk-fransk okkupasjon av Norge?                Den som svarer    JA til det første spørsmål, NEI til det annet spørsmål, JA til det tredje og fjerde spørsmål, blir logisk forpliktet til å erkjenne at den tyske okkupasjon 9. april 1940 ikke var folkerettsstridig. På grunnlag av sikre kjensgjerninger anser jeg disse svar som vitenskapelig riktige, jeg er derfor tvunget til denne smertelige konklusjon. Det har jeg også uttalt offentlig. Fremtidens norske politikk bør bygge på den historiske sannhet, ikke på fortielser og løgn.”                ”For Norge har den skjebnesvangre feil vært at vår utenriks- og forsvarspolitikk helt fra unionsbruddet 1905 bygde på at Storbritannia ville beskytte oss med sin mektige flåte. Derfor kunne Norge spare utgiftene til et eksistensforsvar og nøye seg med et etiketteforsvar (Mowinckels program) eller et ”vaktvern” som ikke skulle bruke våpen (Arbeiderpartiets program). Kommanderende General Laake forklarte til Undersøkelseskommisjonen (Innstilling s.78) ”at han etterhånden kom til det resultat at Regjeringen stolte på England, og at den gikk ut fra at det ikke skulle komme til krigshandlinger på landjorden. Hvis det kom et tysk angrep, ville England hjelpe til å avvise det, og kom det et engelsk angrep, skulle vi ikke slåss.”  Se «Norges skjebne under to verdenskriger» s. 189-193, 229,568-9. IC Stridsklev
Reklamer