Hva var angiveri? Hvem var angivere?
I mars 1941 var det ett raid i Lofoten, og i julen 1941 var det to raid, ett i Lofoten og ett i Måløy. Dette skjedde under britisk ledelse, men med deltakelse av nordmenn fra det som etter hvert ble kalt «kompani Linge». Medlemmer av Nasjonal Samling på landgangsstedene opplevde å bli utpekt av lokale jøssinger, arrestert av britene, og ført bort med landgangsfartøyene til fangenskap i Storbritannia. I alt 20 NS-medlemmer ble bortført. Knapt noen enkelthending under krigen vakte slik moralsk harme i NS som disse tvangsbortføringene av sivile personer. Rett over nyttår 1942 ble det derfor bestemt at jøssingene i hvert lokalsamfunn skulle registreres, som ledd i NS´ beredskap mot lignende hendelser. Ved gjentakelser ville man da forholdsvis lett kunne lokalisere i alle fall de moralsk medskyldige. Quisling påla partiets fylkesførere å administrere oppsettingen av «jøssinglister» for hver kommune i landet. Det viste seg vanskelig å få inn disse listene. De lokale partiavdelingene reagerte til dels sterkt mot å skulle innrapportere potensielle motstandere på denne måten. Mange krets- og lagførere kviet seg for å angi sambygdinger, og oppga bare noen få navn. De listene som kom inn, ble renskrevet og ordnet herredsvis i partiets personalkontor, der ett sett ble lagret blant avdelingslederens hemmelige dokumenter, mens det andre gikk til Quislings kontor på Slottet. Men de ble liggende ubrukt. Høsten 1943 ble begge sett makulert, uten å være tatt i anvendelse. Reaksjonen ute i partiavdelingene mot tyskernes tiltakende gisselarrestasjoner hadde på det tidspunkt gjort det helt uaktuelt å beholde, enn si anvende, disse listene. (Dahl HF: En fører for fall. S.370-71)
Quisling hadde også et benådningskontor på Slottet der man stadig henvendte seg til tyskerne for å få løslatt fengslede landsmenn, og for å hindre at de ble sendt til Tyskland eller henrettet. (Finn Thrana: Vi ville et land som var frelst og fritt. S. 149-50)
Motstandsgruppen rundt det illegale bladet «London-nytt» satte fyr på Universitetets Aula 28.11.1943. I bladet skrev de at det var «nazister» som hadde tent på. Aulabrannen fikk Terboven til å ville stenge både Universitetet i Oslo og den tekniske høyskolen i Trondheim. I Oslo skulle hver tiende student skytes, og alle arresteres. Terboven skrev til Martin Bormann at han ville forslå for Himmler at de norske studenter skulle utdannes en kortere tid i Tyskland med sikte på at de kunne gjøre en innsats ved å bekjempe partisaner i Russland. Takket være innsatsen til NS-folk, ikke minst studenter og universitetets rektor Adolf Hoel, ble ca halvdelen av ca.1200 arresterte studenter løslatt. Ingen ble henrettet, høyskolen i Trondheim forble åpen. 628 studenter var fanger i Tyskland der de hadde det relativt bra, selv om 13 døde under oppholdet. (Leiv Storhaug: «Nazist og landssviker», del 1 okkupasjonen s. 44-68.)
Etter krigen ble NS-studenter fradømt retten til å studere i10 år.
Illegal virksomhet var nettopp illegal= ulovlig. Over 100 ble drept, nærmere halvdelen politifolk. Det ble begått flere bankran. En bankkasserer var ikke lydig og nektet å utlevere kassen. Han fikk en uke å tenke seg om på før han døde av skuddet i magen. Var det ikke naturlig å anmelde slikt?
I etterkrigsoppgjøret ble mange dømt for angiveri etter at NS-folk hadde kommunisert med hverandre, uten at det «hadde fått følger» for den som ble omtalt. Det finnes også eksempler på at det ble skrevet angiverbrev i NS-folks navn, sannsynligvis etter krigen, som NS-folk ble dømt for.
NS-folk ble mistenkt for angiveri. Men siden de ble oppfordret til og stort sett stolt bar sin NS-nål, ble de oftest ikke informert om illegal virksomhet.
Albert Wiesener var forsvarer i hele 1940-årene. I sin bok «Seierherrens justis» s.107 konkluderer han med at «Den reelle angiverprosent i det angivelige angiverpartiet blir etter nøktern vurdering av oppgjørets egen statistikk bare 1 – maksimum 2- prosent. Til tross for at praktisk talt hver eneste en av dem i vårt lille miljø kjente til et eller annet illegalt, så dekket de sine landsmenn og anga dem ikke. De gikk imellom. De holdt kjeft. De tok av støyter for sine landsmenn. Har de fått den honnør for dette som oppgjørets eget opplysningsmateriale forteller at de fortjener?
Det fantes eksempler på at NS-folk virkelig ble angivere. Ett eksempel er Agnar Jørgensen i Øksfjord i Finnmark. Han var eneste NS-medlem på stedet og varaordfører i Loppa. Han ledet hjørnestensbedriften, sildoljefabrikken i Øksfjord. Det fantes ingen soldater i Øksfjord. På natten påskeaften 1941 kom 10 nordmenn i engelsk uniform i engelsk båt. De ødela sildoljefabrikken. Siden Jørgensen kjente til hvordan NS-folk var blitt bortført til England under raidet i Lofoten måneden før, forlot han hjemmet. Da soldatene kom på døren for å arrestere Jørgensen lukket hans kone ikke opp. Hans kone Ruth spurte hva det var, hvorpå hun ble skutt ned og dødelig såret. Hun blødde i hjel. Den 6 år gamle datteren var vitne. Soldatene hadde kuttet telefonlinjene, så det var ikke mulig å ringe etter hjelp. Fire år senere mistet datteren også faren, som etter dette hadde blitt Abwehragent. Han ble dømt til bl.a. 9 års tvangsarbeid. Kilder bl.a.: Porsgrunns Dagblad 23.4.41, Norsk Tidend 22.4.41. Tore Pryser: »Hitlers hemmelige agenter».
Kjesäter: Dette var fra 1942 den norske flyktningesentral i Sverige. Her ble alle flyktninger avhørt, og spurt bl. a. om de kjente til medlemmer av Nasjonal Samling, frontkjempere og lignende, og hva de kunne ha å si mot dem. Dette er sannsynligvis den største angiversentral som har vært i Skandinavia. Opplysningene ble brukt i etterkrigsoppgjøret, der flyktningenes utsagn stort sett ble gitt større vekt enn NS-medlemmenes, selv om det fantes flyktninger som hadde mindre akseptable grunner til å dra til Sverige og derfor hadde bruk for fantasi i sine opplysninger.
Einar Gerhardsen sendte denne skrivelsen til kommunale funksjonærer og arbeidere i Oslo (gjengitt i bl.a Agderposten 27.7.1945) hvor det bl.a. står: «I begynnelsen av året sendte hjemmefrontens ledelse ut parole om at det skulle samles inn opplysninger om NS-medlemmer og andre som under okkupasjonen hadde vist en lite verdig holdning. Opplysningene skulle brukes som bevismateriale under oppryddingen etter krigen. Ordføreren har bragt i erfaring at Hjemmefrontledelsens kommunegruppe på samme tid anmodet sine tillitsmenn innen de forskjellige etater i kommunen om å samle slike opplysninger.
1: Medlemmer av N.S. En gir opplysninger om disse som kan ha interesse.»
«6: De som f r i v i l l i g har samarbeidet med N.S. eller tyskerne, påtatt seg oppdrag for disse, nydt fordeler, ytet medlemmer av N.S. eller tyskerne gunstbevisninger, f.eks. ved presanger og blomster, skaffet varer osv. Herunder medtas også de som har hatt privat samkvem med tyskere og medlemmer av N.S.»
«For å forebygge misforståelse gjør jeg oppmerksom på at enhver etatsjef og funksjonær(arbeider) for øvrig efter loven er forpliktet til å medvirke til, herunder også ta initiativet til, at utrenskning av N.S. og «stripete» funksjonærer blir gjennomført på effektiv måte.»
Altså: Hvis man viste vennlighet mot medlemmer av Nasjonal Samling, risikerte man selv å miste jobben.
Avisene oppfordret sommeren 1945 folk til å komme med anklager mot medlemmer av Nasjonal Samling. Forsvarsvitner ble advart mot å stille opp. IC Stridsklev